Blocco Mentale – Πόα (Poa) (Titania LP, 1973)

1) Capita; 2) Aria e mele; 3) Impressioni; 4) Io e me; 5) La nuova forza; 6) Ritorno; 7) Verde

Blocco Mentale var enda et av de italienske bandene på syttitallet som aldri fikk gitt mer en ett album, og som etter liten kommersiell suksess forsvant i tidens elv, for å så dukke opp igjen da italiensk progressiv rock ble gjenoppdaget og utgitt på nytt i stort omfang fra nittitallet. Det skal riktignok legges til  at deler av gruppen gjenoppstod som Limousine,  som slapp en singel i 1979. Da var imidlertid alle tanker om progressiv rock forlatt, til fordel for ren popmusikk,

Gruppen ble stiftet i Lazio i 1972 og bestod av Bernardo «Dino» Finocchi (sang, saksofon, fløyte), Aldo Angeletti (sang, bass), Gigi Bianchi (gitar, sang), Filippo Lazzari (tangenter, sang, munnspill) og Michele Arena (trommer, sang). Alle fem sang med andre ord, og det var en deres styrker, der de med eleganse skapte harmonier som stod godt til den lyriske, symfoniske rocken de konsentrerte seg om. De la seg dermed i et tettpakket felt, hvor de var mange imponerende grupper om beinet, med Banco, Le Orme og PFM som de fremste og mest varige eksponentene.

Πόα(Poa) betød gress på gresk. Dermed passet det godt at reutgivelsen av det sjeldne albumet kom på stilig grønn vinyl. Tittelen var ikke tilfeldig valgt. Her var det nemlig snakk om et konseptalbum om hvordan verden var i ferd med å gå til grunne på grunn av miljøødeleggelser og forurensning. Inne i utbrettsomslaget stod de fem musikerne ute på en eng, pekende på en stor solsikke. Alle var kledd i hvite kjortler og minnet unektelig om Jesus. Inne i omslaget var det også en advarsel om hva vi var i ferd med å gjøre med kloden. Alvorlige unge hippie-menn her altså, og de var nok en smule pompøse. Men de hadde gode poenger, var tidlige ute med miljøbudskapet og lagde god musikk.

Poa inneholdt typisk italiensk symfonisk rock. Her var det godt med keyboard og mellotron, fiffig bruk av saksofon og fløyte, i en melankolsk, «pen» symfonisk rock, med drypp av jazz og mer tverre korder.  Aldo Angeletti, som komponerte musikken, skrudde sammen komplekse låter, med flittige skift av tempi og atmosfære. Her gikk jazzrock-inspirasjon hånd i hånd med smul, italiensk eleganse og stor forkjærlighet for britiske Genesis.

Åpningssporet Capita demonstrerte hva Blocco Mentale kunne få til; det åpnet med en skjev saksofon, som hikket seg frem og deretter løp avgårde sammen med bass, trommer og gitar, før det hele ble roet ned og lytteren ble sendt ut i blomsterengen på en solfylt dag, med akustisk gitar, mer saksofon, fløyte og sang. Her ble også inspirasjonen fra den solbrente, folkelige sangtradisjonen fra området rundt Middelhavet tydelig. Før låten var over rakk de også innom et stykke orgel-prog ala Genesis cirka Foxtrot. De fortsatte i samme stil(er) utover albumet, og selv om de ikke var like originale og nyskapende som de nevnte kollegene, hadde de evnen til å lage lytterverdig, morsom symfonisk rock. De manglet de helt store melodiske øyeblikkene som flere av konkurrentene kunne vise til, disse svimlende, høystemte og perfekt balanserte øyeblikkene av bliss, som mesterne av formen leverte uten at resultatet ble melodramatisk og innholdsløst. Den ene gangen Blocco Mentale tok den helt ut i det enkle melodiøse, på albumets avslutning Verde, klarte de ikke å holde seg fra å helle for mye sukker og banalitet i blandingen, slik at resultatet ble ulidelig søtt og trivielt. Dèt var imidlertid et unntak, på et album som tilhengere av italienske prog fra syttitallet bør få med seg.

Rating: 7,5/10