Cat Power – Sun (Matador cd, 2012)

1) Cherokee; 2) Sun; 3) Ruin; 4) 3,6,9; 5) Always On My Own; 6) Real Life; 7) Human Being; 8) Manhattan; 9) Silent Machine; 10) Nothin But Time; 11) Peace And Love

Sun var ikke bare Chan Marshalls første album med egne sanger på seks år, platen innebar også et radikalt brudd med hva hun hadde gjort tidligere, enten det var snakk om versjoner av andres låter eller eget materiale. Så langt i karrieren hadde hun holdt seg til gitar og piano, med støtte fra rytmeseksjon i forskjellig grad. Med Sun ga hun seg elektronika i vold.

Marshall begynte å arbeide med albumet allerede i 2006. Hun komponerte et knippe nye sanger for sang og gitar, slik hun hadde for vane. Hun endte imidlertid opp med å prioritere et nytt album med versjoner av andres sanger, utgitt som Jukebox i 2008. Disse årene var vanskelig for Marshall, som kom i finansielle problemer som følge av sykdom og påfølgende avlysning av turneer. Etter hvert bestemte hun seg for å begynne på nytt, og vraket materialet hun hadde begynt på.

Det andre forsøket på å spille inn Sun var så langt fra kvinne med gitar som det var mulig å komme. Hun baserte seg på synthesizers, beats fra en enkel trommemaskin og litt annen elektronikk, i tillegg til egen stemme. Hun komponerte sanger som var like mye rytmiske skjeletter som tradisjonelle låter. Selv om hun hadde planer om å benytte seg av Dirty Delta Blues Band også denne gangen, ble det med at Jim White kun var med på avsluttende Peace And Love.

Sun var et modig steg fra en kreativ artist. Der mange, undertegnede inkludert, hadde sett for seg at hun skulle videreforedle den organiske, sjelfulle musikken fra The Greatest og Jukebox, brøt hun over tvert, og pakket stemmen inn i rytmisk elektronika, med kun enkelte dryss av gitarer. Albumet fikk jevnt over god mottagelse av både kritikere og publikum. Sun debuterte på 10. plass i USA, og fikk gode listeplasseringer også i andre land. At det store publikum tok Sun godt imot var ikke vanskelig å forstå. Cat Power lå nærmere tidsånden enn tidligere, med dansbare elektroniske rytmer, noe som gjorde musikken spiselig for et stort publikum. At kritikerne lot seg begeistre i en slik grad som de gjorde var vanskeligere å forstå.

Flere av sangene var lite mer enn skisser, hvor Marshall nærmest rappet eller chantet seg gjennom spor som hadde lite å by på. Sanger som Sun, Ruin, Real Life og Human Being ble fort trettende og energitappende, med sine evinnelige gjentagelser og mangel på melodisk åre. Hun klarte riktignok å skape klaustrofobiske, stramme stemninger med maskinparken sin, men det var ikke nok til å redde helheten. Stemmen hennes kom ikke til sin rett. Produksjonen «gjemte» vokalen litt for langt ned i miksen. Det medførte at hennes største fortrinn som artist, den slørete, sterke og innsmigrende stemmen, ikke kom til sin rett. Hun ble ikke akkurat redusert til en gjennomsnittlig vokalist, så ille var det ikke, men hun var ikke i nærheten av å kommunisere med lytteren på samme måte som tidligere. Mye av sjelen og sjarmen rant ut gjennom fingrene på grunn av arrangementene.

Der melodiene var mer fremtredende lyktes hun bedre. Manhattan var en stilig poplåt, hvor en spartansk trommemaskin og et hektende arrangement for piano dannet et fint bakteppe for Marshalls vokal. Cherokee hadde også kvaliteter, med et refreng som skjerpet interessen og sang fra Marshall som minnet om tidligere bravader. Den 11 minutter lange Nothin But Time, som var et oppløftende nikk til unge mennesker og all tiden de hadde til rådighet, var tett på et mesterverk, hvor hun parafraserte David Bowies Heroes til et suggererende stykke «kald», neo-europeisk new wave, ikke langt unna Simple Minds cirka Sons & Fascination. Og hva passet da bedre enn at Iggy Pop bidro mot slutten, og bare var Iggy, med sin dype røst og totale tilstedeværelse.

Helt til slutt dukket Dirty Delta Blues Band opp. Dessverre var ikke Peace And Love stort å jobbe med, og den havnet i avdelingen for mislykkede forsøk, sammen med store deler av platen.

Rating: 6/10