Fripp & Eno – (No Pussyfooting) (Island LP, 1973)

1)The Heavenly Music Corporation; 2) Swastika Girls

Brian Enos opprinnelige rolle i Roxy Music var som en slags støttespiller, som bearbeidet de andre medlemmenes uttrykk via sine hjemmesnekrede, elektroniske løsninger på direkten da gruppen spilte konserter. Han ble etter hvert et sentralt medlem. Eno hadde stor påvirkning på de to første albumene, og var en viktig del av Roxys image. Han ble populær blant både kritikere og fans, noe som passet Bryan Ferry dårlig. Roxy Music var hans band må vite. Enos rolle i gruppen ble derfor kortvarig, noe han selv har uttalt at var greit nok. Han var en utålmodig sjel, med haugevis med planer og ideer. Noe av den samme utålmodigheten preget Robert Fripps musikalske virke, selv om han ofte holdt seg til King Crimson, som alltid har vært hans band. Her skiftet han imidlertid ut medlemmer fortløpende, alt etter hva han ønsket å oppnå med musikken.

Eno og Fripp fant hverandre på det tidlige syttitall, og skulle komme til å samarbeide flere ganger i løpet av de neste 50 årene. I 1972, samtidig som Eno var med i Roxy Music og Fripp holdt det gående med King Crimson, startet de to legendene i britisk musikkliv innspillingene av (No Pussyfooting). Det første samarbeidet mellom de to ble et nyskapende album med to sidelange spor. Det som endte opp som side en på albumet, The Heavenly Music Corporation, ble spilt inn i Enos hjemmestudio 8. september 1972, hvor han hadde et oppsett bestående av to Revox tapedecks. Systemet var utarbeidet av Terry Riley og Pauline Oliveiros, og kom utmerket til nytte på (No Pussyfooting). Eno brukte systemet til å skape loops av gitarspillet til Fripp og av eget spill på keyboards og synthesizer. Oppsettet tok opp Fripps gitar og sendte lyden av gitar frem og tilbake mellom opptagerne, med et resultat som ga en følelse av å lytte til gitarer som befant seg i dype grotter, som følge av ekkoeffekten som ble skapt. Samtidig var det mikset og produsert slik at det låt forbløffende klart. En kan lett tenke at man med den tidens primitive utstyr ville fått et resultat preget av atonale støypartier, men så skjedde ikke. Lyden av Fripps gitar ble bygget ut av Enos keyboardsbaserte loops, som steg ut av høyttalerne som en svalende bris. Loopingen av Fripps gitar var det som ble kjent under navnet «Frippertronics».

Side tos The Swastika Girls ble spilt inn i august 1973, nesten ett år senere. Denne gangen var Enos hjemmestudio erstattet med et studio i London, og keyboards og synthesizer var skiftet ut med en VCS 3 Synthesizer. Miksingen ble gjort av de to i George Martins Air studio.

Selv om de to stykkene ble spilt inn på forskjellig utstyr og på forskjellig tidspunkt, utgjorde de en fin helhet. Uttrykket var mer uttalt og aggressivt enn det som var å finne på ambient-albumene Eno ga ut noen år senere, og som ga mannen æren for å ha en skapt en sentral sjanger innen populærmusikken. Likevel var platen en tidlig, mini-klassiker innen sjangeren. (No Pussyfooting)s evnet å sende lytteren helt ut «dit», om man ga musikken en sjanse. Særlig Swastika Girls døsende fremrykning, med en akustisk gitar i miksen, ga en beroligende, drømmende atmosfære som var god å hvile i.

Robert Fripps innsats var formidabel. Selv om hans gitarspill ble sendt i loop og bearbeidet, var det fortsatt gitaristen Fripp som dominerte. Han spilte avmålt, aggressivt, humoristisk og dronende. Det medførte at inntrykket ble mer, tja, emosjonelt? enn hva som oftest var opplevelsen av ambientmusikk.

(No Pussyfooting) fikk ikke spesielt stor oppmerksomhet da den kom ut, plateselskapet var ikke imponert og pressen var heller ikke superentusiastisk. Albumet kom ikke inn på salgslistene i England eller USA. Det var imidlertid ikke til hinder for å konstatere at platen var et viktig nybrottsarbeid. På (No Pussyfooting) tok Fripp og Eno ideene til Terry Riley og andre minimalister og tilsatte en nyskapende bruk av elektroniske instrumenter – og ikke minst tok i bruk studioet som et instrument i seg selv.  (No Pussyfooting) var et sentralt verk i utviklingen av  ambient, abstrakt elektronisk musikk og ikke minst new age-sjangeren.

Rating: 8,5/10