Anekdoten – Until All The Ghosts Are Gone (Virta LP, 2015)

1) Shooting Star; 2) Get Out Alive; 3) If It All Comes Down to You; 4) Writing on the Wall; 5) Until All the Ghosts Are Gone; 6) Our Days Are Numbered

Until All The Ghosts Are Gone var den første av Anekdotens utgivelser undertegnede kjøpte på vinyl. Også de tidligere albumene ble utgitt på LP i sin tid, men på nittitallet og begynnelsen av totusentallet var cd det foretrukne formatet for undertegnede. Det var ikke tvil om at svenskenes musikk passet utmerket på vinyl, særlig hensyntatt musikkens tilbakeskuende karakter.

Anekdotens sjette album var det første på åtte år. I løpet av pausen hadde kvartettens renomme vokst og de hadde ikke gått i glemmeboken. Det voksne prog-publikummet var ikke typen til å svikte gamle helter, og Anekdoten ble ønsket varmt velkommen tilbake i 2015. Det var vel fortjent, da «comebacket» var det deres beste plate siden Nucleus. Forgjengeren A Time Of Day var også god, men Until All The Ghosts Are Gone var faktisk hakket skarpere.

Gruppen bestod fortsatt av de fire samme medlemmene som tidligere og lyden av Anekdoten var ikke til å ta feil av. Her smeltet mellotron, keyboards og gitar sammen til et «stort» hele, i låter som stort sett sèg av sted i middels- eller balladetempo, med lange strekk av instrumental bliss i vekselvirkning med de to vokalistene milde sang. Denne gangen var Dahlbergs cello fraværende, men de fire fikk til gjengjeld hjelp av Stockholmsbosatte Marty Wilson-Piper (The Church, All About Eve, gitar), Per Wilberg (tidligere Opeth, Hammond), Theo Travis (King Crimson, Steve Wilson, fløyte) og Gustav Nyberg (saksofon). Særlig Travis’ fløyte løftet de to låtene den var å høre på. Han forsterket den sødmefylte melankolien og sendte tankene ut på grønne, forlatte enger.

Platen ble en flott oppsummering av det Anekdoten hadde bedrevet i karrieren. Her var det linjer tilbake til deres Crimson-influerte første periode, men også spor av senere tids fredfulle ballader, og sågar den alternative rocken som slo inn på Gravity. Uansett hvilken vei de lente seg ble det typisk Anekdoten-musikk av det. Og denne gangen hadde de kommet opp med det sterkeste låtmaterialet på mange år.

Aller best var det 10 minutter lange åpningssporet Shooting Star, som viste frem den røffe Nucleus-utgaven av svenskene, med bombastiske virkemidler i en kompleks komposisjon, hvor gitarene nærmet seg heavy metal og Wilbergs hammondorgel surklet. Da minnet Anekdoten om Wilbergs gamle arbeidsgiver Opeth. Resultatet var en låt på høyde med det aller beste Anekdoten noen gang hadde presentert.

Get Out Alive holdt stemningen oppe før det neste høydepunktet åpenbarte seg i If It All Comes Down To You, som var i motsatt ende av Shooting Star; en sval sak med fløytespillet til Travis som utsøkt krydder, i Anekdotens mest pastorale leie. Travis var også hjertelig tilstede på «Until All The Ghosts Are Gone», som ble innledet med sang av Barker over forsiktig komp, før hele bandet veltet inn. Writing On The Wall var en demonstrasjon av at mellotron definitivt hadde sin plass i moderne rock; en storm av toner i sørgmodig vandring, før gitarene blandet seg inn. Deretter roet musikken seg ned bak Barkers sang over akustiske gitarer.

Det sjette og siste sporet var instrumentale Our Days Are Numbered, som utviklet seg over åtte minutter, fra det rolige til det kraftfulle, med Nybergs saksofon i kamp med hele «maskineriet». Om tittelen var et signal om nå var over skal ikke sies, men når dette skrives i 2023 har ikke gruppen gitt lyd fra seg siden.

Rating: 8/10