Eno – Taking Tiger Mountain (By Strategy) (Island LP, 1974)

1) Burning Airlines Give You So Much More; 2) Back In Judy’s Jungle; 3) The Fat Lady Of Limbourg; 4) Mother Whale Eyeless; 5) The Great Pretender; 6) Third Uncle; 7) Put A Straw Under Baby; 8) The True Wheel; 9) China My China; 10) Taking Tiger Mountain

Allerede i november 1974 var Brian Eno klar med nytt album. Han presterte dermed to fenomenale album i løpet av 11 måneder. Taking Tiger Montain inneholdt en videreføring av kunstrocken fra Here Come The Warm Jets, men hadde også nytt å by på. Eno skulle ganske snart søke seg ut i mer ullent terreng, hvor nye uttrykksformer og musikalske signaturer ble utviklet på løpende bånd, enten han samarbeidet med Robert Fripp, Cluster eller Gavin Bryars. La oss likevel ikke foregripe begivenhetene i Enos unike univers og ta det steg for steg.

Takning Tiger Mountain (By Strategy) baserte seg på en ide Eno fikk da han kom over en samling postkort med motiver fra den kinesiske operaen med samme navn. Det var en av åtte «revolusjonære» operaer som ble laget i løpet av kulturrevolusjonen, under overoppsyn av Maos kone Jiang Quing. Innholdet skulle være moderne og revolusjonært i uttrykk og innhold, i motsetning til klassisk kinesisk opera. Etter sigende var det motsetningene mellom den gammelmodige operaformen og det moderne innholdet som Eno satte på sporet. Sammen med kunstneren Peter Schmidt utviklet Eno også et sett med kort, med instruksjoner til hjelp i innspillingen og produksjonen av platen; instruksjoner av typen «dobbel hastighet», «tenk motsatt», og lignende. Etter hvert utviklet de to det hele til noe de kalte «Oblique Strategies», som bestod av nærmere hundre kort med  «worthwile dilemmas». Kortene skulle spille en rolle i mange av Enos album og i musikk han produserte for andre. Det var med andre ord en tung teoretiske forankring forbundet med Taking Tiger Mountain, men kunne det høres i resultatet?

Tja, Taking Tiger Mountain fremstod som en langt mer planlagt plate enn forgjengeren. Det er lite igjen av den umiddelbare energien og galskapen fra Here Come The Jets, selv om det musikalske rasjonale ikke var svært forskjellig. Det låt mer kontrollert, dempet og enhetlig. Han benyttet et lite knippe musikere, med tillegg av noen få gjester på utvalgte spor. Dette i motsetning til forgjengeren, hvor det som kunne krype og gå av Enos musikervenner var innom. Denne gangen bestod kjernen av Eno (vokal, elektronikk, keyboards), Phil Manzanera (gitar), Brian Turrington (bass), Freddie Smith (trommer) og Robert Wyatt (perkusjon, kor). Den selverklærte ikke-musikeren Enos tidligere Roxy Music-kollega Phil Manzanera var en sentral støttespiller, både som musiker, produksjonsassistent og som «oversetter» av Enos musikalske ideer.

Taking Tiger Mountain var et unikt album, hvor tekster fulle av absurditeter, humor og underlige innfall og utfall av tidvis ypperlig litterær kvalitet ble matchet av melodisterke låter, oppfinnsomt arrangert, spilt og produsert. De fascinerende tekstene omhandlet blant annet spionasje, punk-dronningen Judy Nylon og flyulykker (den voldsomme ulykken ved Paris i 1974 ble omhandlet i Burning Airlines Give You So Much More) i tillegg til flere drømmende tekster om Kina (i sanger som China My China og tittelsporet).

Third Uncle var den sangen som skite seg mest ut fra helheten, der den galopperte i vei på en hissig bassgitar. Den har fått status som forløper for både punk og goth, og hadde en uvant aggressiv stemning til Eno å være. Sangen ble noen år senere  en signaturlåt for gothfrontkjemperne Bauhaus.

Mother Whale Eyes kunne glidd inn på debutalbumet, med et svingende komp basert på samme modus operandi som Roxy Music fulgte på sine første plater. Og hører du godt etter oppdager du atmosfære og anslag som David Bowie skulle lene seg på i Berlin-triologien. På Put A Straw Under Baby gjestet Enos gamle venner i Portsmouth Sinfonia med strykere. De satte sitt vindskeive preg på den nydelige vuggevisen, sammen med utsøkt koring fra Robert Wyatt. Portsmouth Sinfonia var som kjent orkesteret hvor musikere og uskolerte spilte instrumenter de ikke behersket, og som talte Eno blant sine medlemmer.

Taking Tiger Mountain var en klassiker, med smarte tekster, store melodier og dypt originale arrangementer. Den låter like flott 50 år senere.

Rating: 9/10