Agalloch – Ashes Against The Grain (The End cd, 2006)

1) Limbs; 2) Falling Snow; 3) This White Mountain On Which You Will Die; 4) Fire Above, Ice Below; 5) Not Unlike The Waves; 6) Our Fortress Is Burning… I; 7) Our Fortress Is Burning… II. Bloodbirds; 8) Our Fortress Is Bur­n­ing… III. The Grain

The Mantle ga Agalloch en del oppmerksomhet. I 2003 spilte trioen også sine første konserter. Det tok imidlertid fire år før de var klare med album nummer tre. I mellomtiden kom singelen Tomorrow Will Never Come (2003), EP-en The Grey (2004), med to omfangsrike dekonstruksjoner av låter fra The Mantle, samt en split-10″ med Nest, hvor Agallochs bidrag var neofolk-låten The Wolves of Timberline. Disse utgivelsene tydet på at gruppen ville fortsette videre bort fra black metal, og dypere inn i postrock og neofolk. Slik ble det likevel ikke. Med Ashes Against The Grain vendte de snuten mot metal igjen.

Trioen var nå blitt til en kvartett. For første gang tok ikke John Haughm seg av trommene. Han konsentrerte seg om det han kunne best, nemlig gitar, sang og låtskriving. De hadde fått med seg en «ekte» trommeslager i Chris Greene, som spilte på seks av åtte spor. Greene var ingen kjent størrelse, men hadde utgitt en cd-r med soloprosjektet The Waking Cold. Det var ikke all verden av forskjell på trommearbeidet fra tidligere, selv om Greene nok spilte mer variert enn hva Haughm hadde gjort. Green forsvant ut etter en påfølgende turne, og ble erstattet av den mer navngjetne Aesop Dekker, som hadde bakgrunn fra Ludicra.

Ashes Against The Grain hadde mye av den samme langstrakte melodiøsiteten som Pale Folklore og The Mantle over seg. De åtte låtene strakk seg til sammen ut til en time, med fire spor på mellom ni og ti minutter, mens den tredelte Our Fortress Is Burning brukte sine tildelte 19 minutter på utmerket vis. Dette «eposet» var et høydepunkt i Agallochs karriere og fullt på høyde med debutens omfattende She Painted Fire Across The Skyline. Slik sett benyttet de velkjente virkemidler, og det var fortsatt en god dose post rock i musikken deres – tenk Godspeed! You Black Emperor, Slint og post metal-mesterne i Isis. Vokalen og gitarbruken hadde likevel et annet sinne i seg denne gangen. Haughm hadde gjenfunnet sin sans for metal, etter en lang periode hvor andre impulser hadde fått dominere. Det ga seg utslag i mer definerte riff og en skarpere, mer «elektrisk» klang i gitarene. De myke, atmosfæriske innledningene med akustiske gitarer var mer eller mindre forlatt, på samme måte som den ren sang var i klart mindretall i forhold til skrikende vokal. Endringene ble tydelige for all verden allerede i åpningssporet Limbs, som på tross av et lite mellomspill med akustisk gitar, var seig, dyster black metal. Også de instrumentale partiene, som for eksempel i siste del av Our Fortress Is Burning, hadde en kald og innestengt atmosfære. Så var likevel ikke Ashes Against The Grain et «kvlt» album. Produksjonen var forseggjort og om ikke polert, klar og «ren», noe som gjorde albumet tilgjengelig også for de som normalt skygget unna black metal.

På tross av lange og ofte repetitive låter hadde Agalloch beholdt evnen til å holde på lytterens oppmerksomhet. Dèt skyldtes kombinasjonen av deres stemningsfulle, sørgmodige og svevende fremdrift, en utsøkt melodisans og ikke minst evnen til å spenne opp store gitarkaskader man kunne drukne seg i. Dessuten var arrangementene varierte, med et piano her, ren sang der eller et uventet temposkift. Agallochs musikk var sjeldent atmosfærisk og albumene deres var like mye stemninger man kledde på seg som enkeltlåter man fikk kick av.

Rating: 8/10