Cranes – Wings Of Joy (First Protocol cd, 1991)

1) Watersong; 2) Thursday; 3) Living and Breathing; 4) Leaves of Summer; 5) Starblood; 6) Sixth of May; 7) Wish; 8) Tomorrow’s Tears; 9) Beautiful Sadness; 10) Hopes Are High; 11) Adoration

Da Cranes omsider albumdebuterte i 1991 hadde de holdt det gående i seks år. Cranes ble etablert i Portsmouth i 1985, av søskenparet Alison (vokal, bass, gitar) og Jim Shaw (gitar, trommer, vokal). I 1990 fikk de med seg Mark Francombe (gitar, bass og keyboard) og Matt Cope (gitar og bass). Alison og Jim spilte inn demoen Fuse i 1986. Deretter fulgte miniLP-en Self-Non Self i 1989 og EP-ene Inescapable og Espero i 1990.

Det fantes knapt et godt band som ikke fanget John Peels interesse, og Cranes dukket naturligvis opp på radaren til den engelske legenden. Allerede etter Self-Non-Self spilte Cranes inn sin første Peel-Session. Det, og utgivelsene deres fra 1989 og 1990, medførte stor interesse i de britiske musikkavisene, som på dette tidspunktet fortsatt hadde stor påvirkning på musikkinteressertes smak og platekjøp.

Forventingene var store til debutalbumet, og Wings Of Joy stod nesten til forventingene. Platen viste frem en gruppe som var på plass musikalsk. Cranes passet perfekt inn i en tid hvor gothrock skled over i drømmepop og shoegaze, sjangere som sammen med danserock fra «Madchester» og acid house dominerte i UK.

Selv om det var mulig å trekke linjene til Dead Can Dance, Black Tapes From A Blue Girl, Cocteau Twins, Siouxie & The Banshees, The Cure og den mørkere delen av postpunken, var Cranes forbløffende originale. De skakke, rare sangene ble overrislet med atonale gitarer, skrudde bassganger og underlige tidssignaturer. Og på toppen lå deres aller største aktivum; Alison Shaws utenomjordiske, barnlige druiderøst. Shaw var en unik sanger, sjokkerende naivt inviterende og smått skummel på samme tid. Hennes undringer og fortellinger passet perfekt til den dvelende, nevrotiske musikken. Hva hun faktisk sang om var ikke enkelt å oppfatte, der hun danset rundt i musikken, noen ganger svært vàr, andre ganger rett på i front.

Wings Of Joy bygde på atmosfære og teksturer mer enn låter med vers og refreng og tekster å hekte seg på. Her var det lite å nynne med til, men det var en stor tiltrekningskraft i de mørke, sugende stemningene av burlesk teater og gotikk. Det var mye bruk av tribale trommemønster, som forankret uttrykket i rock, uten noen gang å henfalle til sjangerens mange klisjeer. Det var ofte den dype bassen som drev musikken fremover, ikke sjeldent med ellers «spinkle» arrangementer dominert av trommer, bass og piano.

På Leaves Of Summer og Starblood dro Cranes imidlertid skikkelig til, og lot gitarene spille tunge riff, for en sjelden gangs skyld. Dèt slapp opp noe av den lumre stemningen. Tomorrows Tears stakk seg også ut, med sin umiddelbarhet og «åpne» skjønnhet, uten den gnagende uroen som preget det meste av Wings Of Joy.

Et ankepunkt mot platen var det ujevne materialet. Enkelte spor holdt ikke nivået, og de hadde et potensiale i å utvikle virkemiddelbruken sin ytterligere. Det var likevel ingen avgjørende kritikk, og enklest å få øye på ved lytting til de kommende albumenes realisasjon av potensialet i musikken til de fire.

Rating: 7,5/10