28th Day – 28th Day (Enigma LP, 1985)

1) 25 Pills; 2) Where the Bears Sing; 3 This Train; 4) I’m Only Asking; 5) Pages Turn; 6) Lost; 7) Burnsite

Om 28th Day i det hele tatt huskes, er det som startpunktet for karrieren til Barbara Manning. Manning oppnådde aldri stor kommersiell suksess, men fortjener å huskes som en av de mest interessante kvinnelige artistene som kom ut av bølgen med amerikanske rockeband på første halvdel av åttitallet. Hun ga ut flere sterke soloalbum, særlig debuten Lately I Keep Scissors fra 1989. Hun var også bassist og sanger i World Of Pooh, som ga ut sitt eneste album The Land Of Thirst samme år. Manning var også en del av den sære duoen Glands of External Secretion, sammen med Seymor Glass. Glass var mannen bak det innflytelsesrike blekka Bananafish, som tok for seg alle mulige og umulige former for avantgardistiske pek. Glands of External Secretion ga blant annet ut en ugjenkjennelig «versjon» av hele Tubular Bells, som må høres for å tros. Men først var det altså 28th Day, som ble etablert i Sacramento, California i 1982. Fra 1983 bestod gruppen av Cole Marquis (sang, gitar), Barbara Manning (sang, bass) og Michael Cloward. Disse tre holdt sammen frem til det hele var over i 1986.

Bak frontløpere som R.E.M., Green On Red og The Dream Syndicate var det hundrevis av band som ga ut plater på små selskaper i denne perioden. I Puls og Beat ble scenen beskrevet som «Den nye amerikanske rocken», hvor store og små ble hyllet av Tom Skjeklesæther. Om det ikke var en spesielt nyskapende bølge, ble det utgitt utrolig mye god musikk av artistene under denne paraplyen. Og om ikke 28th Day var av de aller fremste, leverte de syv fine eksempler på oppdatert folkrock på sitt eneste album. Eller album og album, hele stasen klokket inn på 25 minutter, så den lå vel strengt tatt og duppet mellom mini-LP og LP.

Selv om 28th Day hadde kontaktpunkter mot det eksperimentelle miljøet Buttecounty Free Music Society, var musikken deres trygt forankret i folkrock og psykedelia, noe de hadde til felles med mange andre artister som dukket opp i USA på tidlig åttitall. Under overskrifter som Paisley Underground og jangle pop ble sekstitallet grundig undersøkt, med særlig The Byrds som inspirasjonskilde. Det var også spor av tidlige utgivelser på New Zealands Flying Nun Records, særlig The Clean.

Det var Marquis som stod for det meste av låtskrivingen. Han stod bak fire sanger, Manning to og i tillegg gjorde de en stilig versjon av Pete Seegers This Train. Marquis overlot imidlertid mye av vokalen til Manning, som sang med «ung», men bærende og karaktersterk stemme, ofte med Marquis på kor. Hennes vennlige, milde røst stod godt til den mildt hissige folkrocken, med ringlende gitarer og «brutte» rytmer fra trommeslager Cloward. Selv om uttrykket var relativt konvensjonelt bass-gitar-trommer, var det ikke uten spenning. I I’m Only Asking og Burnsite utforsket de en oppdatert form for ragarock, som brøt opp i den rene folkrocken. Både Manning og Marquis hadde evnen til å komme opp med iørefallende melodilinjer, og produsent Russ Tollman visste hvordan han skulle få musikken til å låte både frisk og tilbakeskuende på samme tid. Dèt hadde han også bevist flere ganger tidligere med sitt eget band, det glimrende neo-psykedelia orkesteret True West.

Rating: 7,5/10