Brian Eno – Discreet Music (Obscure LP, 1975)

1) Discreet Music; 2) Fullness Of Wind; 3) French Catalogues; 4) Brutal Ardour

Om det skal fastsettes et tidspunkt for da ambient som sjanger ble etablert, er det naturlig å se hen til november 1975, da Eno slapp Discreet Music. Han (og for så vidt andre), hadde beveget seg i samme musikalske område tidligere, både i samarbeidet med Robert Fripp på (No) Pussyfooting og på sin egen Another Green World, men det var med Discreet Music Enos teorier om bakgrunnsmusikk ble satt i system og utviklet over et helt album. Selve formaliseringen av tankegodset om ambient kom først med Ambient 1: Music For Airports i 1978, men det var på Discreet Music konseptet om ambient music ble realisert for første gang.

Historien om hvordan Eno kom på tanken om å lage musikk som skulle forløpe i bakgrunnen mens man gjorde andre ting, som for eksempel å lese en bok, gjøre hverdagslige aktiviteter eller rett og slett bare tenke, er viden kjent og en del av Eno-myten. Jeg skal derfor ikke gå for mye i detalj, men nøye meg med å nevne at Eno fikk en plate med harpemusikk mens han var i rekonvalesens etter å ha blitt påkjørt av en bil. Etter å ha satt på platen og kommet seg tilbake i sengen, oppdaget han at volumet stod lavt. Han hadde ikke krefter til å reise seg for å skru det høyere, og ble liggende og lytte på lavt lydnivå.  Musikken blandet seg med andre lyder, som regn på vindusruten og vinden som suste. Dette satte han på sporet av Eric Saties tanker om sin pianomusikk, som han hadde foreslått at kunne blandes med lyden av bestikk under middagsselskaper.

Discreet Music bestod av to deler. Side 1 inneholdt det 30 minuttter lange tittelsporet, hvor Eno spilte keyboards og synthesizer i ensom majestet. Eno var alltid opptatt av systemer og metoder, og på Discreet Music var han ute etter å utnytte flere elementer med tilnærmet samme melodiføring, for å skape variasjon og utvikling; musikk som beveget seg larveføtter, men som hele tiden var i bevegelse. Han brukte en tapemaskin, som spilte to temaer på keyboard og synth, som han så sendte gjennom en equalizer og echomaskin. Deretter ble tapen avspilt på tapemaskin nummer to. Slik skapte han loops med tilnærmet likt innhold, men bare tilnærmet. Discreet Music var en sakte vandring i korte melodistubber, som fløy mykt avgårde. Det var et vakkert stykke musikk for evigheten, hvor enhver tanke om uro, dramatikk og spenning var fraværende, og alt som stod tilbake var musikk for hvile og kontemplasjon. Samtidig var det fritt for trivialiteter og overfladisk skjønnhet.

Side 2 inneholdt noe annet og eget. Her fikk Eno hjelp av Gavin Bryars og strykerorkesteret The Cockpit Ensemble. De tok for seg et verk av barokk-komponisten Johann Pachelbel. Ensemblet spilte kun små deler av komposisjonen, og gjentok de samme partiene mange ganger, med forskjellig tempo og vekt, fordelt på tre spor. Sammen skapte orkesteret og tapemanipulator Eno dypt original musikk. Snakk om sampling! Resultatet var et stykke minimalistisk, dekomponert barokkmusikk. Musikken stod så godt som stille og likevel ikke – det ble oppnådd noe av samme effekt som på tittelsporet, men var likevel ganske annerledes. Strykerne hadde ett større spenn i uttrykket enn det «flate» keyboardet på Discreet Music, noe som gjorde spenning og utslag større uten at det ble noe annet enn bliss og godfølelse ut av det hele.

Så kan man gjøre seg refleksjoner om dette er bakgrunnsmusikk eller ei. Det vil sikkert variere fra lytter til lytter, men for egen del får jeg minst like mye ut av Discreet Music ved å lytte oppmerksomt og konsentrert,  som ved å ha den på i bakgrunn.

Rating: 9/10