SunnO))) – ØØ Void (Hydra head cd, 2000)

1) Richard; 2) NN O))); 3) Rabbits’ Revenge; 4) Ra at Dusk

Hvor vidt ØØ Void var Sunn)))s første eller andre album kan diskuteres. De slapp The Grimmrobe Demos i begrenset opplag året før ØØ Void, men Grimmrobe var, som navnet tilsier, demoer spilt inn live i et lite studio i Los Angeles. Likevel oppleves Grimmrobe Demos som så vellykket og faktisk fullendt at jeg alltid har sett på platen som duoens debut.

I motsetning til debuten ble ØØ Void spilt inn i et skikkelig studio, nærmere bestemt Grandmaster Studios i Hollywood. Grandmaster ble brukt av store artister gjennom mange år, og passet Anderson og O’Malley som hånd i hanske. Her fikk de utløp for sine ambisjoner hva gjaldt lyd; de var kjent for å ha sykt høyt volum på konsertene sine, og strebet også i studio etter en klar, tung lyd som egnet seg for maks volum hjemme i stuen.

Musikalsk var det marginal utvikling å spore fra The Grimmrobe Demos til ØØ Void. De to platene henger nøye sammen i fortellingen om Sunn))), som representanter for den mest innbitt basiske sludge-drone-sakte avantmetalen i deres omfattende katalog. Her var det få konsesjoner til annet enn seig ultrametal, med to gitarer og bass som viktigste ingredienser. Scott Reeder (Kyuss) spilte bass, og de hadde også med et par andre gjester. På tross av at andre var involvert ble ØØ Void i litt for stor grad en repetisjon av forgjengeren. Sett bort fra et lydmessig løft og bidrag fra Petra Haden og Peter Stahl, var det lite som skilte platene. Overraskelsesmomentet var dermed borte og det var vanskelig å få samme energi av og interesse for ØØ Void som ble forgjengeren til del. Det betød ikke at platen var svak, og det var Sunn))) vel unt å få kjørt den seige gitar-massen gjennom et topp studio.

Åpningssporet Richard fortsatte der «Dylan Carson» fra debuten slapp. Ved avspilling på høyt volum var den lydmessige forbedringen tydelig; det låt latterlig fett og dypt. Etter en stund kom Petra Haden inn med vridd og ondt fiolinspill, plassert nede i miksen. Det ga en sanselighet til stykket som gjorde godt.

Den påfølgende NN O))) hadde skingrende vokal nede i lydbildet, levert av Scream-vokalist Peter Stahl. Effekten var ikke så stor som man kunne tro, lyden av Stahls problemer ble liggende vel lavt i miksen og hadde hatt større effekt om den lå og vibrerte lenger fremme. Men her skulle ikke gitarinfernoet gi spesielt store konsesjoner; ØØ Void var gjennomført monoman, tung og intenst fokusert på lyden av strenger.

Rabbit’s Revenge var en versjon av en obskur Melvins-låt. Melvins på sitt tyngste og mest sludgy var en åpenbar inspirasjon for Sunn))). Et stykke i ut i det sakteflytende rabaldret kunne det høres et bootlegopptak av Melvins skrangle i skyggen av gitarene. Ra At Dusk (var det Sun Ra de tenkte på?) avsluttet platen i samme stil, og dermed var fire ganger snaut 15 minutters metalambiens over, med en skjelvende og matt lytter sittende tilbake.

Den beste måten å ta ØØ Void inn på var som et stykke ambient dronemetal å hvile i, ja hvile i og ikke til. Skru lyden opp så høyt du våger, legg deg mellom høyttalerne og la det stå til.

ØØ Void ble senere remikset og behandlet av Steven Stapleton (Nurse With Wound). Mer om det senere.

Rating: 7/10