Cranes – Forever (First Protocol cd, 1993)

1) Everywhere; 2) Cloudless; 3) Jewel; 4) Far Away; 5) Adrift; 6) Clear; 7) Sun and Sky; 8) And Ever; 9) Golden; 10) Rainbows

Cranes fikk brukbar suksess med Wings Of Joy, som krabbet opp til 52. plass på de britiske albumlistene. Det hjalp at de hadde en fan i Robert Smith, som roste gruppen ved flere anledninger. The Cure tok også med seg Cranes på Wish-verdensturneen i 1992, noe som ga dem mulighet til å spille for store publikum som ellers ville vært langt utenfor rekkevidde for den beskjedne gjengen fra Portsmouth. Smith bidro også med en remiks av Jewel, fra Cranes andre album, Forever. Hans miks ga sangen et dryss av Cure-magi, noe som garantert var med på å løfte sangen frem til en 29. plass på singellistene i hjemlandet. Det skulle vise seg å bli Cranes største hit i karrieren. Den økte oppmerksomheten dro også med seg albumet, som stoppet på en 40. plass.

Allerede på debutalbumet stod Cranes frem som en sjeldent original gjeng, og på Forever foredlet de uttrykket sitt til et enda høyere nivå. Cranes var søsknene Alison og Jim Shaws prosjekt og visjon, og de ville ha full kontroll på det meste. Dermed produserte de også selv, noe som viste seg å være vellykket. Med et såpass særpreget uttrykk var det greit å ha grep om det hele selv, uten en eller annen kjendisprodusents behov for å sette sitt eget fotavtrykk på musikken.

Forever var lysere i både atmosfære og arrangementer enn forgjengeren. De hadde utviklet låtskrivingen betydelig, og der Wings Of Joy var basert på intense stemninger og teksturer, var det denne gangen flere sterke melodier å finne. Også arrangementene hadde fått et løft; luft ble sluppet inn i deres lumre, gotiske rom. Det ga Forever en sterkere smak av drømmepop enn av goth og shoegaze, noe som slett ikke var dumt. Deres sterkeste markør var fortsatt Alison Shaws fascinerende vokal, som gjorde at de stakk seg ut i et hvert selskap.

Forever var både mer pop og mer støy. Popsangene var det umiddelbart tiltrekkende ved platen, der åpningssporet Everywheres kassegitarbaserte ruslepop var uvant kost fra Cranes. Det var frisk popmusikk, men linjer til klassiske popmakere som Bowie, Kinks og ikke minst The Cure. Everywhere dukket også opp som platens avslutning, da under navnet Rainbows. Rainbows tøffet av gårde i lavere tempo, og hadde en mystisk, småvarm stemning. Alison Shaws heliumrøst la en atmosfære av det mytiske Albion over det hele; Wind In The Willows?

Jewel hadde det samme draget og noe av samme arrangementet med kassegitar og «løse» trommer, og en enda bedre melodi. Så skal det ikke nektes for at den først ble virkelig lekker da Robert Smith tok tak i den.

Det var også plass til neddempede øyeblikk. Særlig Cloudless utmerket seg, som en sakte vals over et synthtema, som utviklet seg sakte bak en hviskende og undrende Shaw. En slags goth-Enya? Forever hadde også en låter som rev, der den støyende kakafonien i Adrift og den dramatiske, støytruende Clear utmerket seg.

Forever var et gjennomført og godt komponert album, der det lyse og det mørke, det milde og svartsynte, ble blandet til et originalt hele.

Rating: 8/10