Dio – Holy Diver (Warner Brothers LP, 1983)

1) Stand Up and Shout, 2) Holy Diver; 3) Gypsy, 4) Caught In The Middle, 5) Don’t Talk To Strangers; 6) Straight Through the Heart; 7) Invisible; 8) Rainbow in the Dark, 9) Shame on the Night

Amerikaneren Ronald James «Dio» Padavona kom til verden i juli 1942 og døde i mai 2010. Da han gikk bort ble han rettmessig hyllet som en av de store metal-vokalistene. Han hadde en formidabel stemme og nok personlighet til å få vokalistjobben i Rainbow og Black Sabbath, i tillegg til å ha en lang karriere med eget band.

Karrieren til Dio ble innledet på slutten av femtitallet, men det tok lang tid før han fikk særlig moment. Dèt skjedde først med Elf, som ga ut tre album med tidstypisk hard rock og boogie rock mellom 1972 og 1975.  På tampen av Elfs karriere traff gruppen Ritchie Blackmore (Deep Purple), noe som resulterte i at Elf spilte og Dio sang på hans første album med Rainbow, etter at gitaristen hadde forlatt Deep Purple. Resten av de tidligere Elf medlemmene forsvant fort ut av Rainbow, men Dio forble vokalist på tre album, før han tok over etter Ozzy Osbourne i Black Sabbath. Etter et par gode album med Black Sabbath skar det seg mellom Tony Iommi og Dio. Etter å ha brynt seg på to selvbevisste størrelser som Blackmore og Iommi, var det sikkert fornuftig å starte eget band. Selv om Dio var ansett som en omgjengelig og vennlig kar, hadde også han sine bestemte meninger. Han ble da også det eneste konstante medlemmet i gruppen som tok navn etter hans alter ego.

Den først besetningen bestod av Vinny Appice (trommer), Vivian Campbell (gitar) og Jimmy Bain (bass), i tillegg til Ronnie selv på vokal og synthesizer. Appice hadde spilt sammen med Dio i Black Sabbath, og før det med blant andre Rick Derringer. Han var lillebroren til Carmen Appice, som også var trommeslager og kjent fra blant annet Vanilla Fudge. Bain hadde spilt i Rainbow og med musikere fra Thin Lizzy og Whitesnake. Vivian Campbell var bare 21 år da han ble med i Dio, og hadde før det vært innom NWOHMB-bandet Sweet Savage. Alle medlemmene bidro med låtskriving.

Kvartetten leverte en klassiker på første forsøk. Holy Diver var en oppvisning i heavy metal, basert på saftige riff, blytung rytmeseksjon og Dio i front med sin uanstendig kraftige tåkelur. Her var det lys og skygge i musikk og tekst, fengende, store refrenger og et salig rifforama, der gitarist Campbell drev det hele frem med en egen signatur, sin unge alder til tross. Uttrykket henter mye fra de første Rainbow-platene, tilsatt en dose klassisk, amerikansk hard rock og litt blodmel fra Sabbath.

Holy Diver inneholdt både kjappe rockere, og saktegående låter – uten at det «tregere2 materialet nærmet seg powerballader. Sangene hadde stor kommersiell appell, med sin energi og fengende melodiøsitet – og tilstrekkelig med rabalder til at kidsa elsket det og foreldrene rygget unna. I tillegg var Dios voldsomme patos forunderlig tiltrekkende.

Så var det lett å trekke på smilebåndet om man skulle komme til å lese tekstene uten å høre musikken samtidig. Det var ikke komplekse tekster som ble utesket og å høre klisjestabling i slikt omfang sunget med så voldsom patos var brutalt, men det fungerte i dette «larger than life»-formatet. Og hvem hørte vel på metal for tekstenes skyld? I hvert fall ikke den kvisete slyngelen i nabohuset. Ronnie James Dio hadde dyrket frem et univers hvor han tok for seg de slemme mot de gode, elementenes kamp og alt det der, på et nivå som slet med å nå kiosklitteratur. Han var åpent inspirert av Tolkien og science fiction.

Lydbilde, stemme og tekster var en ting, men det som løftet Holy Diver opp blant metal-klassikerne var kvaliteten på låtene. Holy Divers 41 minutter var helt uten unødvendig fett, fordelt på ni sterke sanger.

Det åpnet med Stand Up And Shout, der tradisjonell hard rock + Sabbath doom + en teskje punk = Dios heavy metal. En forrykende start. Deretter ble tempoet senket og det fenomenale tittelsporet steg frem, med majestetisk sang og herlig gitarspill. Med Caught In The Middle var det tilbake til klassisk metaltempo, med en skrikende Dio og oppfinnsomme riff fra Campbell; for en gitarist han var allerede her!

Caught In The Middle var overraskende nærme den mer kommersielle hardrocken, med en teskje AOR i miksen, med herlig resultat. Noe av det samme fantes i Rainbow In The Dark, som ble en hit. Don’t Talk To Strangers gikk ut i balladetempo, før stemningen ble pisket opp og Dio entret arenaen hvor oppgjøret mellom det gode og det onde skulle avgjøres.

Oppskriften var ikke original, men Holy Divers sammensetning av elementene var velgjort, og platen fikk innflytelse på mange artister, både samtidige og de som foreløpig rotet rundt på gutterommet. Albumet solgte raskt til gull i USA.

Omslaget var dominert av «maskoten» Murray, som svingte en pisk av kjetting over en over prest som kavet i vannmassene. Murray skulle dukke opp på flere omslag. Det var ikke det mest sofistikerte konseptet, men morsomt nok, omtrent som en lillebror av Iron Maidens Eddie.

Rating: 9/10