Brian Eno & Robert Fripp: – Evening Star (Island LP, 1975)

1) Wind On Water; 2) Evening Star; 3) Evensong; 4) Wind On Wind; 5) An Index Of Metals

Brian Enos energi og kreativitet resulterte et oppsiktsvekkende antall sterke album fra 1973 og fremover, og hans andre samarbeidsprosjekt med Robert Fripp var intet unntak. Evening Star ble til i 1974 og 1975, og utgitt i desember 1975, kun en måned etter Discreet Music.

Robert Fripp hadde også noen intense og kreative år i denne perioden. Fra 1969 og frem til 1974 ga King Crimson ut syv studioalbum. Med disse platene etablerte de seg som det mest grensesprengende progrockbandet i England, som det kun var Van Der Graaf Generator som matchet. Evening Star ble det siste Robert Fripp spilte inn på noen år, da han fant det nødvendig å ta en lengre pause. Han kom tilbake i 1977, med soloalbum og ikke minst deltagelse på David Bowies Heroes. Du har hørt gitarsoloen på tittelsporet derfra, ikke sant?

Evening Star var en naturlig oppfølger til de tos forrige samarbeid, (No) Pussyfooting. No Pyssfooting bestod av to lange, improviserte stykker, hvor Fripp spilte gitar over Enos tapes, som gikk i sakte lopp. Resultatet var en form for proto-ambient, men det var også relativt mye aggresjon i det musikalske uttrykket, særlig representert gjennom Fripps gitarspill. Evening Star oppleves mer kontrollert og planlagt, og den var lettere å få under huden. Det skyldes ikke minst at side en bestod av fire korte stykker, som stod godt hver for seg. Fripp spilte mer lyrisk gitar her, i motsetning til på Pussyfooting, hvor det var røffere tak. Det var mulig han følte behov for å ta det litt ned, etter King Crimsons utblåsning på det siste studioalbumet før pausen, mesterverket Red.

Lydkullisene Eno bygde på den første platesiden var også mildt stemt, og minnet om Discreet Music, selv om deler av materialet var mer symfonisk og «stort» i uttrykket.  Et av sporene, Wind On Wind, hadde en direkte link til Discreet Music; en kort snutt på snaue tre minutter hvor hovedtema fra Discreet ble smeltet om. Side en var et nydelig stykke ambient, hvor Fripps glassklare gitartone løftet uttrykket ut i kosmos. Her har mange som har rotet rundt innen space-ambient funnet MYE inspirasjon. Musikken kjedet aldri, og den hang igjen i lytteren. Det skyldtes ikke bare det vakre lydbadet begivenhetene var dyppet i, men også de søte, inviterende melodiene.

Side to var en annen skål, selv om det fortsatte i noenlunde samme stil. Det var fortsatt Enos tepper av synth og keyboards som lå under Fripps gitar, men stemningen var en ganske annen. An Index Of Metals var 28 minutter lang, og hadde en sakte oppbygging av industriell rust og mild fare. En oppstigning og fremvisning av noe som ikke var godartet, en dyrking av strammere toner og stemning; kaldt stål som gjorde vondt å ta på. Der side en lot deg puste inn musikalsk luft av reneste og friskeste slag, hang det en skodde av forurensing og slagg over An Index Of Metals. En vandring gjennom et dødt industrilandskap, en fremskriving av en atomkatastrofe? Fripp skapte lag på lag av dronende dissonans. Samtidig var det hele holdt noenlunde i tøylene, det kom aldri til fullstendig freakout; Eno og Fripp holdt på formene, veloppdragne engelskmenn som de  var.

Rating: 8,5/10