Agalloch – The Serpent & The Sphere (Profound Lore, 2014)

1) Birth And Death Of The Pillars Of Creation; 2) (Serpens Caput); 3) The Astral Dialogue; 4) Dark Matter Gods; 5) Celestial Effigy; 6) Cor Serpentis; 7) Vales Beyond Dimension; 8) Plateau Of The Ages; 9) (Serpens Cauda)

Med Marrow Of The Spirit begynte ting med å løsne også kommersielt for Agalloch. De fikk mer penger mellom hendene, via salg av plater og merchandise, og kunne kjøpe det utstyret de hadde behov for. Via trommeslager Dekker fikk de kontakt med produsent og lydmann Billy Anderson, som tok seg av lyden på konsertene. Det var et kupp. Anderson hadde en av de beste CV-ene i metal, med blant annet Brutal Truth, Sleep, High On Fire, Neurosis og norske Årabrot på klientlisten. Han sørget for at de for første gang fikk god lyd på alle konsertene sine, og var et naturlig valg som produsent for deres femte album.

Før The Serpent & And The Sphere var det imidlertid tid for en ny EP. I 2012 kom The Faustian Echoes, som bestod av èn 21 minutter lang låt. Som tittelen avslørte var det selveste Faust-myten som skulle til pers, og teksten var mer eller mindre direkte hentet fra en engelsk oversettelse av Goethe, ispedd lydklipp fra en filmatisering fra 1940-tallet. Musikalsk sett fulgte «eposet» i sporene etter Marrow Of The Spirit, det vil si black metal med krydder av doom og post rock, med sedvanlig veksling mellom rolige og heftigere partier.

Om The Faustian Echoes var et ambisiøst prosjekt, var det ikke mindre konseptuelle tanker som fikk utfolde seg på The Serpent & The Sphere. Selv om det var vagt formulert, tok albumet for seg menneskehetens forfall og utryddelse, fra opprinnelse til endelikt. For å illustrere sammenhengene mellom liv og død brukte Agalloch Midgardsormen som symbol. På det vakre omslaget kveilet ormen seg på samme måte som den omkranset menneskenes verden i norrøn mytologi.

Albumet strakk seg i likhet med forgjengerne godt ut, både hva gjaldt samlet spilletid og varigheten av enkeltlåter, selv om albumet «kun» varte 59 minutter og det bare var to spor over ti minutter. Mellom de seks sangbaserte låtene var det gitt plass til tre akustiske instrumentaler, hvor de fikk hjelp av Nathanaël Larochette (Musk Ox). Resultatet var et gjenkjennelig stykke musikk fra Agalloch, i stil med det de hadde bedrevet på Marrow Of the Spirit og Ashes Against The Grain, som begge var vellykkede album. Heller ikke denne gangen manglet det på spill eller produksjon; Anderson ga dem den feteste lyden de noen gang hadde hatt, men mangelen på fornyelse var det verre med. Agalloch hadde gjennom hele karrieren holdt seg til «variasjoner over den opprinnelige låten» og var alltid sitt lett gjenkjennelige jeg, men tidligere hadde John Haughm og de andre medlemmene klart å fornye seg tilstrekkelig til å skape musikk det var givende å bruke tid på. Denne gangen ble det dessverre ikke slik. Opplevelsen av at de mette og fornøyde rodde bakover, med skrikevokal, låter i midttempo, rolige/harde partier, de sedvanlige gitarløpene, og så bort etter, var påfallende. Det var vanskelig å holde interessen oppe, og selv om det var hyggelig å høre lyden av Agalloch, var det kav umulig å huske en eneste låt eller melodilinje. Dermed ble det liten grunn til å bruke tid på The Serpent & The Sphere på bekostning av deres tidligere utgivelser.

Stemningen innad var ikke på topp på denne tiden. Medlemmene var særlig uenige om hvor mye det skulle turneres. Haughm ville være mest mulig på veien, mens de andre ville begrense fartingen. Det endte med at Agalloch ble oppløst i mai 2016. Samtlige medlemmer fortsatte med musikk, i forskjellige konstellasjoner.

Rating: 6,5/10