Cranes – Loved (Dedicated Records cd, 1994)

1) Shining Road; 2) Pale Blue Sky; 3) Reverie; 4) Lilies; 5) Are You Gone?; 6) Loved; 7) Beautiful Friend; 8) Bewildered; 9) Come This Far; 10) Paris and Rome; 11) In the Night

Bak et omslag preget av et maleri av den franske impresjonisten Edgar Degas befant Cranes’ tredje langspiller seg. Med Loved leverte de nok et godt album, og avsluttet med det den første delen av karrieren. Wings Of Joy, Forever og Loved inneholdt en gradvis glidning mot et mer konvensjonelt uttrykk, uten at de mistet særpreg og visjon. Tvert imot ble Cranes mer tiltrekkende i sin utforskning av drømmepop, goth og shoegaze etter som årene gikk, samtidig som søsknene Shaw (som stod for all musikken) utviklet evnen til å komponere sanger med bred appell.

Loved fremstod som søsteren til Forever, og selv om mange kritikere påpekte at førstnevnte var mer umiddelbart tilgjengelig, var det liten forskjell på det musikalske uttrykket. Cranes varierte også denne gangen mellom umiddelbart fengende sanger, tyngre goth-eksekusjoner og svale utforskninger. Alison Shaw var fortsatt ikke til å ta feil av, men fremstod litt mer «forsiktig» og mindre «heliumsfylt» denne gangen. Hun lå dypere i lydbildet, noe som ga Loved et distansert preg, på tross av tidvis fengende materiale og mer kontante avleveringer enn tidligere. Opplevelsen av å være både nær og fjern, en opplevelse av å nesten ha fanget gruppa i garnet, for så å oppleve at de glapp unna, var tilbakevendende. Det pirret nysgjerrigheten og bidro til at platen fikk mange runder i spilleren.

Shining Road satte standarden for den første delen av albumet, med fengende goth-inspirert poprock. Med kontant rytmikk, akustiske gitarer og dyp bass under Alison Shaw minnet Cranes ikke så rent lite om The Cure, etter at den gjengen hadde trådd ut av de første albumenes depperock. Både Pale Blue Sky (ikke Eyes altså!) og Reverie fortsatte i samme tilgjengelige modus, der gode melodier ble løftet frem av drivende akustiske gitarer og Shaws «fjern og nær» vokal. På Reverie kunne også inspirasjonen fra New Order cirka Brotherhood merkes.

Etter den innledende trippelpunchen skiftet Loved fokus. Lilies var den eneste sangen på plata hvis tekst var trykket i heftet som fulgte med, og den sendte lytteren inn i en mørkere atmosfære; det var mørk, seig og vindskeiv shoegaze med støygitarer ala My Bloody Valentine, og en Shaw i drømmeland, i en tekst hvor hun lurte på hvor hun var og lengtet etter noe å holde fast i, i en skremmende verden. Etter den påfølgende balladen Are You Gone? var Cranes i tilbake i det mørke med tittelsporet.

I Beautiful Friend tok de en sjelden svipptur innom dansegulvet, der de svingte seg sammen med nevnte The Cure og New Order. Dèt fikset de fint, selv om det var uvant kost.

Etter første del med fengende nesten-pop, et mellomparti med skummel shoegaze, ballade og danseflørt, lot Cranes Loved falle ned i roligere farvann. Bewildered, Come This Far og Paris And Rome var alle stemningsfulle små perler, hvor Cranes viste at de fikk til mye med små virkemidler; romklangen i gitarspillet på Bewildered, akustiske gitarer i sakte løft på Come This Far og den Altered Image-aktige barnligheten i Paris And Rome. Helt til slutt lå nesten-instrumentale In The Night, hvor de gikk Dead Can Dance i næringen.

Loved var Cranes’ beste album, og avslutningen på en triologi som står igjen som noe av det mest særpregede og fengslende britisk rock hadde å by på i første halvdel av nittitallet.

Rating: 8/10