Cluster & Eno – Cluster & Eno (Sky LP, 1977)

1) Ho Renomo; 2) Schöne Hände; 3) Steinsame; 4) Wehrmut; 5) Mit Simaen; 6) Selange; 7) Die Bunge; 8) One; 9) Für Luise

Brian Eno hadde en velutviklet sans for samarbeid. Han har en lang rekke samarbeidsprosjekter på samvittigheten, og mange av disse kastet av seg storveise resultater. Til prosjektene som samarbeidende musiker kan det også legges til hans store antall produksjoner for andre, hvor han var involvert i karrieredefinerende utgivelser for artister som David Bowie, Talking Heads og U2.

På Enos tredje soloalbum Another Green World, var påvirkningen fra krautrock, og spesielt den elektroniske enden av scenen, tydelig. Særlig duoen Clusters andre og tredje album, Cluster II og Zuckerzeit var å merke, og det samme var Clusters samarbeid med Michael Rother (fra Neu!) i Harmonia. Trioen ga ut to album i 1974 og 1975, som åpenbart betydde mye for Eno.

I juni 1977 gikk Eno i studio sammen med Hans-Joachim Roedelius og Dieter Moebius, duoen som utgjorde Cluster. De møttes i Conny Planks studio. Plank var kanskje den mest sentrale produsenten og bakmann i den tyske musikkrevolusjonen på syttitallet, og han var også involvert i produksjonen av «Cluster & Eno».

«Cluster & Eno» var et vakkert og innbydende møte mellom Enos ambientmusikk og popsensibilitet, og Clusters elektronisk repeterende rytmer og loops, her krydret med akustiske instrumenter som piano. Resultatet var ni korte spor på tilsammen 36 minutter, hvor Eno og Cluster fant frem til felles plattform. Musikken var gjennomgående melodiøs. «Cluster & Eno» var et tidlig eksempel på ambient, rytmisk og instrumental popmusikk. De sparsommelige arrangementer stod aldri i veien for den døsige, inviterende atmosfæren. Platen var et eksperimentelt album som var lett å lytte til og like.

De tre hadde med seg gjester på to spor. På den ragalignende One, spilte Okko Bekker akustisk gitar og Amsus Tietchens synthesizer. One var det sporet som skilte seg mest ut fra helheten, med sine østliginspirerte toner og milde dryss av industrielt mel, uten at det ble særlig skarpt og stygt. Åpningssporet Ho Renomo hadde Holger Czukay fra Can på bass, et annet band som betød mye for Eno. Den var mer typisk for albumet, med sin lett statiske elektroniske puls, som ble bygget ut med bass og en nydelig pianofigur. Klangen i pianoet og bassens tone ga tanker om kald, klar luft i tidlig vårvær. Sjekk også omslaget, som bygde opp under den åpne, «natursøkende» stemningen i elektronikken.

Steinsame, med sin preparerte gitarfigur og duvende, dystre stemning pekte frem mot det Eno og Bowie skulle gjøre på Low og Heroes året etter. Rammen og inspirasjonen til de instrumentale sporene fra de to platene må ha noe av sin opprinnelse her. Uansett var Steinsame et vakkert lament over tap; noe var uvilkårlig forbi. Den samme følelsen av melankoli, med en lett bris av sentimentalitet, var å finne på den slake, tilbakelente Wehrmut – platens vakreste øyeblikk og det aller nærmeste Cluster og Eno kom de ambiente flatene på Discreet Music. Den avsluttende Fur Luise befant seg i samme stil; smul ambient som pekte frem mot de kommende platene til Eno.

En innvending var at albumet var fragmentert. Det var flere ideer som kunne tjent på å bli utviklet mer og det hele opplevdes som litt unødvendig skiftende; det var vanskelig å fange en skikkelig helhet. Dette er likevel småpirk, og det er bare å nyte Cluster & Eno for det den faktisk er.

Roedelius, Moebius og Eno skulle snart utgi et samarbeidsalbum til, men før den tid var det klart for Before And After Silence.

Rating: 8/10