SunnO))) – White1 (Southern Lord cd, 2003)

1) My Wall; 2) The Gates of Ballard; 3) A Shaving of the Horn that Speared You

Mens andre del av Flight Of The Bememoth var en døråpner mot nye horisonter, var White1 første del av Sunn)))s andre periode. Denne fasen bestod av platene White1, White2 (2004) og Black One (2005), før historien igjen tok en dreining med Altar, som de gjorde sammen med åndsfrendene i Boris.

White1 inneholdt tre monumentale spor. Sunn))) tok spranget ut av klaustrofobisk, instrumental doom og over i noe nytt og større. Platen bød på sjamanisme i gammelengelsk stil ved Julian Cope, norsk folkesang ved Runhild Gammelsæter og avslutningsvis meta(l)meditasjon. De var nærmere heavy metal enn tidligere, naturligvis i sakte fart, men likevel. O’Malley og Anderson la aldri lagt skjul på at de vokste opp med og elsket heavy metal, og at Black Sabbath var blant forbildene.

Det åpnet med 25 minutter lange My Wall, som var blant det morsomste og underligste stykke musikk som kan plassere i den (svært) utvidede metalsjangeren, og bestod av en sakte dans rundt gitardroner under Julian Copes vanvittige historiefortelling. Cope ble aldri bedre enn her, og hvordan han i løpet av 30 år beveget seg fra The Teardrop Explodes’ postpsykedelia til dette var en historie for seg. Han fortalte en lang historie, som begynte med Wan’s Dyke, forsvarsverkene som ble bygget i postromersk tid. Derfra og ut var det ut på en voldsom rundreise, hvor Hermes, Johnny Guitar, Kristus, sakserne og flere ble trukket inn i Copes meditasjon og hallusinasjon. Da tåken lå som tykkest, dro han til med følgende bevingede ord:

Play your gloom axe Stephen O’Malley
Sub bass ringing the sides of the valley
Sub bass climbing up each last ditch and combe
Greg Anderson purvey a sonic doom.

For en hyllest til O’Malley og Anderson! Det musikalske bygde godt opp under teksten, man kunne se for seg Sunn))) stående hettekledde ute på britiske, grønne åser innhyllet i tåke, med enorme, rustne høyttalere tårnende mot himmelen.

Mindre sjokkerende ble det ikke da Runhild Gammelsæther dro i gang The Gates Of Ballard med Håvard Hedde, på norsk. Bak et slør av overstyrte gitarer resiterte hun teksten med innlevelse, før riffene tok over. Det var et stort øyeblikk i norsk metal-historie.

Både My Wall og The Gates Of Ballard nøy godt av effektivt og sparsommelig trommespill, som løste opp den kompakte lyden av gitarer og brakte ny dynamikk inn i Sunn)))s univers. Det var her metal-tilknytningen oppstod for alvor, da trommene drev riffene fremover, mens gitarene på de foregående platene kun stod og vibrerte i stille, klam luft. Det var ingenting i veien med det selvsagt, men tiden var inne for fornyelse, og den kom med bravur på White1.

Etter disse to sporenes på tilsammen nesten 40 minutter ble uttrykket tatt ned på A Shaving Of The Horn That Speared You. Helt ned faktisk, ned i den nederste kjelleren hvor han du ikke vil uttale navnet på bor. Musikken spaserte søkende gjennom mørke ganger, med gitarene rammet inn av buldrende elektronikk og keyboards. Ett eller annet sted i dypet tror jeg Gammelsæther befant seg. De som har hørt hennes samarbeid med O’Malley og Anderson i Thorr’s Hammer eller soloplatene hennes, vet at hun har evne til å gå helt nederst i stemmeregisteret.

A Shaving Of The Horn That Speared You skjøt aldri fart, hverken i støynivå eller tempo. Den forble en elegant meditasjon over mørke krefters dragning.

Rating: 9/10