Cranes – La Tragedie d’Oreste et Electre (Dedicated cd, 1996)

1) Comme je suis libre; 2) Oreste et Électre; 3) La cérémonie; 4) Danse d’Électre; 5) Le palais; 6) Au temple; 7) Danse des Érinnyes

Mens engelskmenn flest konsentrerte seg om Fotball-EM på hjemmebane («footballs coming home»), Tony Blairs Cool Britannia, og «britpopkrigen» mellom Oasis og Blur, ga Cranes hele greia en solid finger. Det skulle vise seg å være fornuftig. Fotballen endte som den pleide, med tap for de alltid håpefulle engelskmennene. Tony Blair krasjlandet i Irak-krigen og britpopen svant hen. Oasis, som vel “vant” over Blur, ga ut den ene slappe platen etter den andre, slik at det ble opptil konkurrentene i Blur å redde dagen til slutt.

Hva gjorde så søskenparet Shaw og The Cranes midt oppe i galskapen? De ga ut et halvtimes langt album med imaginær musikk til Jean-Paul Sartres teaterstykke La Tragedie d’Oreste et Electre, intet mindre. La Tragedie d’Oreste et Electre var en bearbeiding av historien Les Mouches (Fluene). Alison Shaw sang tekstene, som var hentet fra teaterstykket, på fransk. Et godt stykke unna Gallagher-brødrenes krangling, publiv og etterligning av The Beatles der altså.

Platen kom til omtrent samtidig med innspilling av Cranes neste album, Population 4, som kom ut i februar 1997. Slik ble La Tragedie d’Oreste et Electre et mellommåltid før neste ordinære studioalbum. Platen ble utgitt i kun 10 000 eksemplarer og musikken var mer abstrakt og tyngre tilgjengelig enn det man hadde blitt vant til fra Cranes.

De urolige, tidvis skremmende lydmaleriene Cranes trakk opp hadde spor av det de syslet med tidlig i karrieren, men hadde først og fremst et tungt drag av orkestermusikk, med strykere og treblåsere som dominerende instrumenter. Det var også innslag av industrimusikk og tribal, perkusjonstung ambient. Musikken var tiltrekkende med sin mørke skjønnhet, men krevde mer av lytteren enn hva de to foregående albumene hadde gjort. Slik ble albumet mest for deres dedikerte fans, og for de som var vant til å begrave seg i industri og avantgarde. Shaw snakkesang og hvisket seg gjennom de franske tekstene, med en enorm sjarm, noe som gjorde at lytteren trivdes og trakk fornøyd på smilebåndet, de dystre tekstene til tross.

Plata åpnet med den stramme Comme je suis libre, som veltet ut av høyttalerne som en mannevond maskin i ferd med å bryte sammen, før Shaw forsøkte å roe det hele ned. Etter en stund kom en enslig treblåser inn og bidro til den alvorstunge, melankolske stemningen. Fans av Cranes følte seg nok mer komfortable da Oreste et Électre fløt i vei på piano og treblåsere under Shaws fortapte ungpikerøst, som ble dynket i et vakkert strykearrangement. Resten av de fem sporene varierte fra det vàre og forsiktige til det lett støyende.

La Tragedie d’Oreste et Electre var muligens et sidesprang, men viste en givende side ved Cranes. Så var det kanskje ikke resultatet like oppslukende som de tre foregående studioalbumene, men platen var vel verdt en lytt både for fans av gruppa og for de som trivdes med å trafikkere musikalske sideveier.

Rating: 7/10