Dio – Sacred Heart (Warner Brothers LP, 1985)

1) King of Rock and Roll; 2) Sacred Heart; 3) Another Lie; 4) Rock ‘n’ Roll Children; 5) Hungry for Heaven; 6) Like the Beat of a Heart; 7) Just Another Day; 8) Fallen Angels; 10) Shoot, Shoot

Dios kommersielle suksess fortsatte med det tredje albumet. Sacred Heart gikk til 29. plass på Billboardlisten tidlig på høsten 1985. En slik plassering, som kan virke beskjeden, medførte likevel at det ble solgt godt med plater, og gullplate for 500 000 solgte eksemplarer ble oppnådd ganske raskt. Også i andre markeder gikk det bra, med topp 10 plasseringer i UK, Sverige og Norge. Sacred Heart gjorde også godt fra seg i Tyskland, Sveits og Østerrike. Det var slett ikke verst for 40 år gamle Ronnie James Dio, i en tid hvor det var de unge og vakre som virkelig solgte plater, også i metalverden, hvor hår og sminke med noen unntak utkonkurrerte det uvørne og skitne. Dio visste hva han gjorde, og kompenserte sine mangler med en kraftfull stemme og et voldsomt sceneshow.

Besetningen var den samme som på forgjengeren. Albumet ble det siste Vivian Campbell bidro på i Dio. Han fikk sparken midt under turneen som fulgte utgivelsen. Sparkingen av Campbell var den første av mange endringer, som etter hvert nærmet seg det parodiske, med folk inn og ut av bandet i et rasende tempo.

Sacret Heart fulgte samme oppskrift som Holy Diver og The Last In Line. Ronnie skrev tekstene og produserte, mens bandet delte på låtskrivingen.  Resultatet var likevel et svakere album enn forgjengerne. Det skyldes at låtmaterialet var dårligere enn tidligere og at lydbildet lente seg vel mye mot det glorete og populistisk innyndende.

Det største problemet var mangelen på virkelig sterke låter. Her var det i stor grad resirkulering av gamle ideer. Forsøk på å gjenskape de raske rockerne og de tunge, lett symfoniske dragerne fremstod mer eller mindre som bleke kopier av tidligere bravader. Det medførte at man nesten var forsynt før platen var ferdig spilt første gang. Det virket som om Ronnie James Dio forsøkte å kompensere ved å legge enda med pondus og trøkk i vokalen – som om ikke hans patos og sang var kraftig nok fra før. Resultatet ble en masete og kavete vokal som fort ble slitsom å lytte til. Særlig da ord og vendinger som «fire, in the night, evil og dream» ble gjentatt i det uendelige, som regel som en del av sjablongmessige tekster uten dypere innhold.

Pop-metal og hair-metal hadde gjort sin inntreden i verden, og Dio ville være med på kjøret. Heldigvis tippet det ikke over i det helt polerte, til det hadde denne gjengen for mye hard rock og heavy metal i seg, men de lot seg friste til de glatte, konforme Hungry For Heaven og Another Lie, og den flaue King Of Rock And Roll. Sistnevnte hadde trøtte pålegg av publikumsbrøl og skrik om at «he’s the king of rock and roll». Flaue greier. Det var som nevnt lite som hevet seg over det gjennomsnittlige. Tittelsporet var et solid unntak. Den hadde det samme innbydende stuket som tittelsporene på forgjengerne, selv den ikke nådde helt samme nivå, takket være tunge pålegg av lite kledelig synth og keyboards.

På plussiden skal det nevnes at bandet spilte bra, og at Campbell alltid var en gitarist det var verdt å lytte til. Om forventingene som forgjengerne, og da særlig debuten hadde skapt, ble lagt til side, var det mulig å lytte til platen og ha en grei metaltime. Men det var lov å forvente mye mer.

Rating: 6/10