Brian Eno – Before And After Silence (Polydor LP, 1977)

1) No One Receiving; 2) Backwater; 3) Kurt’s Rejoinder; 4) Energy Fools The Magician; 5) King’s Lead Hat; 6) Here He Comes; 7) Julie With…; 8) By This River; 9) Through Hollow Lands; 10) Spider And I

Brian Eno nøyde seg ikke med å dra til Vest-Tyskland for inspirasjon og samarbeid, han brukte også i New York. Her kom han i kontakt med musikere på Lower East Side. Dette frodige miljøet inneholdt blant annet post-disco, avantjazz, minimalistiske gitarorgier, punk, primal støyrock og ikke minst No Wave. No Wave var styggvakker musikk, preget av primitiv rytmikk og angulære gitarer, fremført av all verdens personligheter med behov for å vrenge sjelen i melodiløse låter med skurr og angst. Resultatet var ofte uimotståelig og nyskapende rockmusikk. Dette nappet naturligvis Eno på, og han produserte en av tidenes viktigste og mest legendariske samleplater. «No Wave» inneholdt fire låter hver av Cortortions, Teenage Jesus & The Jerks, Mars og DNA; 16 spor og fire grupper som fikk stor innflytelse på den eksperimentelle delen av rockmusikken på åttitallet. Da det legges til at Eno var tungt involvert i David Bowies Berlin-triologi like før tiden i New York, var det ikke vanskelig å påstå at han var midt i den musikalske stormens øye på denne tiden.

Enos femte soloalbum bar likevel ikke preg av No Wave. Before And after Science var så langt fra angulær punkrock som det var mulig å komme. Da var det var kortere vei til Low og Heroes. Before And After Science var iskald og glovarm på samme tid, med poprock som skulte mot ambient, progressiv synth ala Berlin-skolen og hvit manns funk. Platen perfeksjonerte alt han hadde drevet med så langt, enten det var ambiente toner, krautrock med Cluster, glamrock eller ren kunstmusikk. Before And After Science var Brian Enos beste plate, og et av de mest fullendte albumene som er utgitt under den utvidede rockparaplyen.

Musikken ble spilt inn i Basing Street Studios i London og i Conny Planks studio i Køln, og utgitt i desember 1977. Eno hadde etter sigende komponert mer enn 100 sanger, som ble destillert ned til 10. Platen ble spilt inn over en lang periode, hele to år, med en lang rekke musikere medvirkende. På tross av mange kokker og lang tid ble resultatet helhetlig og smart. Before And After Science innledet som et meta-pop, funk og rockealbum og endte med ambiente, svale lydkulisser. Det ble lagt stor vekt på låtrekkefølge og dramaturgi. Hvert eneste spor var gjennomarbeidet og filt på, slik sett fremstod platen som et studioprodukt. Både ved at det var brukt tid og ressurser på miks og lydbilde, men også som en bunnplanke for utviklingsarbeid på hvert spor, enten Eno tilpasset tekstene til musikken eller omvendt.

Alle låtene hadde en viktig rolle, både for helheten og ikke minst ved sin egenverdi. Det åpnet med No One Receiving. Har du ikke hørt den før er sjangsen stor for at du tipper på et studio-outtake fra Talking Heads Remain In Light eller Fear Of Music, begge forøvrig produsert av Eno. Både Paul Rudloph og Percy Jones spilte bass, og på trommer gjorde Phil Collins en utrolig jobb; den beste han noen gang skulle gjøre? No One Receiving var perfekt new wave funk før noen andre hadde tenkt at slikt kunne skapes.

Den påfølgende Backwater var nærmere Enopop cirka Taking Tiger Mountain. En lystig melodi under en mørk tekst om å havne i bakevja, med ingen ringere enn Cans Jaki Liebezeit på trommer. Med Kurt’s Rejoiner var det tilbake til hvimannsfunken, nok en gang med urolig rytmikk, som ble bundet til masta av Enos stemme og fengende melodilinjer. Kurt i tittelen var kunsteren Kurt Schwitters, en klar inspirasjonskilde for Eno. Stemmen til Schwitters ble samplet, hentet fra hans Ur Sonata.

Etter tre tungt rytmiske spor datt bunnen ut med Energy Fools The Magician. Tilbake stod vare, myke stemninger, skapt av Percy Jones’ fretless bass, preparert gitar fra Fred Frith, Phil Collins’ cymbaler og forsiktige skarp, og Enos keyboards; en to minutter kort forberedelse på det som skulle følge.

Med King’s Lead Hat var det tilbake til rocken, med både Robert Fripp og Phil Maazanera på gitar – kjekt med gode venner! Tittelen var et anagram for Talking Heads, et band Eno var opptatt av, og som han både skulle produsere og samarbeide med i årene som fulgte. Låten var noe av det nærmeste Eno hadde kommet rock-som-rock siden debutalbumet. Here He Comes var et stykke rendyrket popmusikk med en av Enos beste melodier, og hver gang jeg hører den minnes jeg på at Eno er en herlig vokalist. Han skulle dessverre synge alt for lite de neste 25 årene.

Etter Here He Comes ble funk, pop og rock sendt på dør; herfra og ut svevde lytteren mer eller mindre konstant i Enoland. Julie With… var et Enosk svar på Space Oddity, med den forskjell at vi her befant oss på jordkloden; hvor var Julie og hvem var hun? et barn, en voksen – hvem vet. Slående vakkert var det uansett, og tanken på at dette i stor grad var konstruert popmusikk var vanskelig å fatte; kald og full av følelse samtidig. Kan snømenn drømme? I By This River var Cluster tilbake ved Enos side, og sammen svevde de ut i krautspace. Eno sang med største tilbakeholdenhet og trykk på hver stavelse, og under lå et av de mest hypnotiske lydbildene de tre skapte sammen. På Through Hollow Lands, en hyllest til Harold Budd, var Shirley Williams anført med time, mer håndfast var Friths Cascade Guitars, Bill McCormicks bass og Enos moog. Resulatet var noe Harold Budd kunne kommet opp med.

Before And After Silence ble rundet av med Spider And I, en ballade som duppet rundt i bass, synth og keyboards, med en av de sterkeste melodiene på platen. Og nok en gang med den imponerende vokalisten Eno i spiss. Hvordan var det mulig å uttrykke så mye med en så begrenset røst?

Under tittelen Before And After Science stod det Ten Pictures. En beskrivelse like god som en anmeldelse på over tusen ord. Omslaget ga også flere ledetråder. Et tatt av kjæresten Ritva Saarikkoen, med en skyggelagt Eno i svart/hvitt, nær og fjern på samme tid.

Rating: 10/10