Sunn O))) – White2 (Southern Lord cd, 2004)

1) HELL-O)))-WEEN; 2) bassAliens; 3) Decay2

White2 ble spilt inn samtidig som White1. De to platene utgjorde en helhet, som utfylte hverandre musikalsk og konseptuelt. Det skal innrømmes at det var White1 som gjorde størst inntrykk på undertegnede, og som ble den mest spilte av de to i mitt hus. Dèt forhindret ikke at også White2 var et album med kvaliteter.

I likhet med White1 inneholdt nummer to var tre lange spor med en samlet spilletid på en time, men White2 var likevel et annet beist enn forgjengeren. Det åpnet med 14 minutter lange HELL-O)))-WEEN, som dyrket deres opprinnelige formel, med gitarer i sakte slep mot urolig hvile. Det buldret i dypet mer enn det bråket; det hadde sneket seg inn i en stemning av fuktig, tung luft og drepende ro. Slik opplevdes musikken dypere enn tidligere øvelser basert på oppskriften fra The Grimmrobes Demos og ØØVoid. En svak duft av fornyelse var det altså, selv om det fremstod som litt skuffende etter forgjengerens brutale endring av form og innhold.

Inntrykket av manglende utvikling forduftet som dugg for solen da bassAliens brettet ut sine vinger, med en oase av ondt skimmer og dype toner. Den var på flere måter en fortsettelse og «forbassing» av A Shaving of the Horn that Speared You, som avsluttet White1. «Maximum Volume Yields Maximum Results» og «Optimized For Blackened Sub-Bass Systems» var det anført på omslaget, noe som var spesielt relevant i forhold til bassAliens. Her ble den ondeste bassen mikset med støyelementer, hissende strøm og rene gitartoner, til et forførende hele. Den duppet rundt i sin egen verden i 23 minutter og var definitivt ikke sporet for den utålmodige. Lytteren måtte ta seg god tid og synke ned i Sunn O)))s verden for å få det fulle utbyttet. Det var flere inspirasjonskilder for den utrolige låten. Den var dedikert til synth-pioneren Wendy Carlos, og de benyttet en DOD Buzz Box effektpedal – som et tipp med hatten til Buzz Osborne fra Melvins, en av O’Malley og Andersons største forbilder.

Reisen videre inn i det sorte hullet fortsatte med monumentale Decay2 [Nihils’ Maw], som var et mareritt i slepende toner, tilsatt mørke støypartier og med Attila Csihar på vokal. Ungareren var en kjent og dyrket figur innen black metal, og hadde blant mye annet vært vokalist i Mayhem. Få var i stand til å formidle ren skrekk som han, noe som ble utnyttet til det fulle. Hans tilstedeværelse ble gradvis mer dominerende. Innledningsvis var vokalen kun dype grynt av ordløs elendighet. Etter hvert resiterte han fra Shrimad Bhagavatam, en av Hinduismens 18 store fortellinger. Teksten stammet fra mellom år 800 og år 1000, og tok for seg kosmos, geografi, mytologi og annet. Fortellingen startet da onde krefter hadde herredømmet, for så å tape det til gode krefter da Krishna gjenoppstod og fratok de onde makten med kløkt og visdom. Decay2 var et monstrøst stykke musikk; skremmende, men også tiltrekkende.

White2 var det mest avantgardistiske albumet Sunn O))) noen gang laget. Samtidig var det preget av musikalske kvaliteter og overskudd. White2 var tidløs og eksisterte i sin egen verden, mens den kastet søkende blikk bort på White1.

Rating: 8/10