Cranes – Population Four (Dedicated cd, 1997)

1) Tangled Up; 2) Fourteen; 3) Breeze; 4) Can’t Get Free; 5) Stalk; 6) Sweet Unknown; 7) Angel Bell; 8) On Top of the World; 9) Brazil; 10) Let Go; 11) To Be

Om man ser bort fra mellomspillet med La Tragedie d’Oreste et Electre, tok det litt under to og et halvt år før Cranes fulgte opp Love, med sitt fjerde ordinære studioalbum, Population Four. I løpet av denne perioden hadde det som vanlig skjedd mye innen rocken. Shoegaze, drømmepop og grunge var  på vei ned fra de høyeste tindene og i 1997 var dette begreper som ble sett på som smått umoderne av kritikere og hipstere. Nå var det Radioheads Ok Computer som var den store kritikerfavoritten, sammen med artister som Portishead, Bjørk, Elliott Smith og Nick Cave, og band som Built To Spill, Yo La Tengo, Modest Mouse, Sleater-Kinney og Ween. Heller ikke gothrock, Cranes tredje sentrale inspirasjonskilde (ved siden av shoegaze og drømmepop) var særlig i vinden på siste halvdel av nittitallet. I en endret musikkverden fornyet Cranes seg. Det var sikkert fornuftig ut fra de rådende trender, men ikke minst med tanke på at de på dette tidspunktet hadde utforsket sine opprinnelige inspirasjoner og ideer grundig og vellykket.

Denne gangen var sangene mer tradisjonelle i oppbygning og forløsning, der akustisk gitar og et mer avmålt komp preget de aller fleste av sangene. De fleste låtene var relativt rett frem pop og rock. Mens La Tragedie d’Oreste et Electre kunne tyde på at de var på vei mot mer vanskeligstilt musikk, endte Population Four opp i den motsatte kategorien, som deres mest konvensjonelle albumet Cranes. For første gang involverte de også en utenforstående produsent. Mark Freegard hadde produsert blant andre Breeders, men lyktes ikke spesielt godt med Cranes. Han ga musikken deres et merkelig livløst lydbilde.

Omslaget sa mye om innholdet; et svart/hvitt-bilde med Alison Shaw i front, og tre karer i bakgrunn, hvorav to med senket blikk og en som tittet forsiktig mot kamera. Population Four var mer smålåten enn forgjengerne, selv om Cranes fortsatt var lett gjenkjennelige, takket være Shaws stemmeprakt. Det var også sanger som hadde elementer fra det «gamle» Cranes, men det var stort sett via mindre stikk, som i oppbygningen av On Top Of The World. Selv om det var stilmessige endringer, hadde Cranes fortsatt evnen til å skrive gode melodier, selv om det var for mange spor på det jevne denne gangen. Mest vellykket var sangene med enkelt akkompagnement, som den søte Tangled Up, som åpnet albumet på vakkert vis. Også Breeze, med sin tradisjonelle indierock var hyggelig lytting. Det samme var platens største rene popøyeblikk, den fengende Can’t Get Free. Den påfølgende Stalk bød på en overraskelse ved at det var broder Jim Shaw som sang. Han gjorde ikke samme inntrykk som vokalist som han gjorde som multiinstrumentalist. Det var godt å ha Alison tilbake i den folk-inspirerte Sweet Unknown, platens største høydepunkt.

Selv om det var høydepunkter å finne var det som nevnt også flere spor som ikke festet seg, til tross for gjentatt, interessert lytting. Det ble noe blodfattig og flatt over helheten. Albumet la igjen et inntrykk av at Cranes var litt slitne og tomme for ideer, og kompenserte med å gjøre musikken sin mindre kompleks. Det å gjøre ting enkelt kan ofte være det beste, men da må låtmateriale, arrangementer og fremføring være på topp, og der bommet Cranes en smule denne gangen. Dermed endte Population Four opp som deres svakeste album så langt.

Rating: 6,5/10