Brian Eno, Dieter Moebius & Hans Joachim Roedelius – After the Heat (Sky LP, 1978)

1) Foreign Affairs; 2) The Belldog; 3) Base & Apex; 4) Tzima N’Arki; 5) Luftschloss; 6) Oil; 7) Broken Head; 8) Light Arms; 9) The Shade; 10) Old Land

Samarbeidet mellom Eno, Dieter Moebius og Hans Joachim Roedelius ga mersmak, og kun måneder etter innspillingen av Cluster & Eno gikk de tre i studio på nytt og spilte inn det som ble After The Heat. Denne gangen ble resultatet kreditert hovedpersonenes fulle navn, uten at det var mulig å lese noe spesielt ut av det. For After The Heat var en naturlig oppfølger til Cluster & Eno, og fortsatte i mer eller mindre samme stil som forgjengeren.

Som sist resulterte samarbeidet i enkeltstående låter som varierte i sjanger og temperatur. Det var overraskende, for både Eno og Cluster var utpregede konseptualister. Utgivelsene deres hadde ofte ens tematikk og struktur. Slik var det ikke på hverken Cluster & Eno eller After The Heat. Resultatet var preget av at de gikk i studio med ideer og skisser, som de gjorde ferdig der og da, nærmest i en stemning av felles jubel og beundring over hverandres evner. Sporene varierte mellom ambiente lydmalerier, artrock-sanger og elektronisk, instrumental avantpop. Da det var sagt skal det tillegges at After The Heat inneholdt glimrende musikk. Her var det ingen unødvendige øyeblikk, og både låtkvalitet og spenning i musikken var minst på samme nivå som sist.

After the Heat var siste gang på mange år at Brian Eno sang på plate, og for noen sanger han valgte å gi lyd til før han lukket gapet for mange år. Det var også siste gang på lang tid at han ga ut popmusikk i låtformat. Etter dette skulle han i lang tid konsentere seg om ambient, i tillegg til cut-up samarbeidet med David Byrne på My Life In The Bush Of Ghost.

Det åpnet med elektropop i den sjarmerende, skeive Foreign Affairs, som trakk linjene direkte til Cluster & Eno. Om man ble smådøsig av den uforpliktende starten, våknet de aller fleste til liv da den suverene artpopen i The Belldog banket på døra. Det var en av Enos flotteste popsanger, helt i klasse med det beste fra Here Comes The Warm Jets og Before And After Science. Clusters elektronikk bygde en tilstand av lett uro under Enos snodige tekst om å bruke mesteparten av tiden sin ved maskinene; var det seg selv han sang om? Det var seks minutter av den ypperste artrocken noensinne, med en spenning som var få forunt å skape.

Tzima NÁrki var et annet høydepunkt, også den sangbasert, bare ikke helt slik man forestilte seg et slikt format. Enos stemme ble spilt baklengs over en hakkete, urtypisk Cluster-går-pop beat. Baklengsvokalen gjorde at det hele skled forsiktig unna og opplevelsen av at tid og rom hadde rotet det til var absolutt, som om en halvveis ødelagt kassett med østlige toner ble forsøkt avspilt på en gammel kassettspiller. Luftschloss var en tyntfløytende pianoballade med luftig synthkrydder i tre minuttter; en bagatell ja vel, men en ybervakker sådann. Hvorfor varte ikke den 40 minutter? Den påfølgende Oil dro spenningen opp noen et par hakk, med dissonante synthslynger og bass og piano under en tåke av fare. Fint, og mer Cluster enn Eno.

Broken Head var mer artrock med vokalEno på høyden. Denne var i famile med Sky Saw fra Another Green World og No One Receiving fra Before And After Science; skarp, kranglete og likevel dus, kontrollert pop. Talking Heads circa Remain In Light var også en referanse. Varig og lekkert var det uansett.

Etter Broken Head dro After The Heat seg mot en stille avslutning via de tre siste sporene. Den avsluttende Old Land var albumets roligste øyeblikk; ren ambient musikk ikke langt fra Music For Airports og Discreet Music.

Rating: 8/10