Sunn O))) – Black One (Southern Lord cd, 2005)

1) Sin Nanna; 2) It Took the Night to Believe; 3) Cursed Realms (Of the Winterdemons); 4) Orthodox Caveman; 5) CandleGoat; 6) Cry for the Weeper; 7) Báthory Erzsébet

Tidlig på 2000 tok amerikansk black metal en stadig større plass. Den norske bølgen av andre generasjon-bm hadde spredd seg til hele kloden, og for en gangs gikk kultureksporten fra Norge og til blant annet USA. O´Malley og Anderson var musikkfans og platesamlere, og fikk med seg hva som skjedde. Er det noe som kjennetegnet de to så var det viljen til å ha øret til marken og lytte inn nye impulser. Dermed var duoen tidlig i inngrep med Wrest og Malefic, to av de store figurene i «bølgen» som ble kalt USBLM (US black metal). Wrest, eller Jef Whitehead som hans mor kalte ham, hadde det fenomenale enmannsbandet Leviathan, som fra innledningen på 2000-tallet ga ut noe av den mest kaotiske og knusende blackmetalen noensinne. Malefic, aka Scott Conner, hadde en tilsvarende «karriere» med sitt enmannsband, det like produktive Xasthur. Connors musikk var ikke like kaotisk, men boret like dype brønner med sin depressive, beksvarte og drømmende bm. De to undergrunnkjempene inspirerte Sunn O))) til å snu seg i deres retning, noe som resulterte i Black One, en ny vending og utvikling i Sunn O)))s karriere, og en vellykket sådan.

I tillegg til Wrest og Malefic deltok støykunstneren John Wiese og multiinstrumentalisten Oren Ambarchi. Sammen med gjestene skapte O´Malley og Anderson et originalt stykke metal, dyppet i det svarteste svarte. Black One var nesten 70 minutter lang, men opplevdes mer tilgjengelig og umiddelbar enn forgjengeren White2. Det skyldes delvis at låtene var kortere, det lengste var «kun» 16 minutter langt, og delvis formen på musikken. Black One lå nærmere etablerte låtstrukturer, med større innslag av vokal og en hektende atmosfære av black metal, som passet Sunn O)))s buldrende, seige rifforama perfekt.

Plata begynte med den instrumentale Sin Nanna, hvor Oren Ambarchi spilte alle instrumentene. Etter to minutter skled den over i monsteret It Took The Night To Believe, som var en dypt forstyrrende og skummel vandring i sjelens mørkeste daler. I den grad man hadde blitt skremt av Wrests vokal i Leviathan var det ikke mulig å forberede seg på det man støtte på her. Resultatet var den sterkeste kombinasjonen av black metal og avant garde som er produsert, med et mulig unntak for det franskmennene i Deathspell Omgea gjorde noen år senere.

Cursed Realms (Of the Winterdemons) var en bearbeiding av Immortal-låten. Her var det Malefic som «sang», om mulig enda mer besatt enn Wrest, og omskapte sammen med John Wieses støyelementer Immortals utgangspunkt til et kaotisk mareritt. Tidvis forsvant gitarene i kaoset, men de slo tilbake et godt stykke ut i sporet og tok det hele til et slags hjem. Det var musikk på de ytterste marginene, men det fungerte om det ble gitt tid og oppmerksomhet.

Orthodox Caveman og CandleGoat roet det hele ned. Her var det tilbake til mer tradisjonell Sunn O))); gitarriff skled rolig gjennom den mørke bm-skogen, mens faenskapet lurte i buskene. Ambarchi (trommer) og Wiese gjorde seg gjeldende på hvert sitt spor, og Malefic opererte tundra-gitar, hva nå enn dèt var.

Cry For The Weeper var mest en forberedelse til den fryktinngytende avslutningen og kombinerte de sedvanlige riffene med ulende feedback. Deretter gled det over i Bathory Erzsébets, en hyllest til Quorthon (Bathory). Lytteren ble dyttet inn i galskapen med klokkeklang og en forsiktig elektronisk puls, før en voldsom eksplosjon oppstod etter åtte minutter. Da dukket Malefic opp med «calls from beyond the grave». Han var faktisk innelåst i en kiste da vokalen ble spilt inn. Det hele må høres for å tros, der skjønnhet tross alt piplet frem i all styggedommen.

Rating: 9/10