Cranes – Future Songs (Dadaphonic cd, 2001)

1) Future Song; 2) Submarine; 3) Flute Song; 4) Sunrise; 5) Don’t Wake Me Up; 6) Driving in the Sun; 7) Fragile; 8) Eight; 9) Even When; 10) Everything For; 11) The Maker of Heavenly Trousers

Etter Population Four var det slutt for Cranes Mark 1. Avtagende suksess og nedleggelse av plateselskapet Dedicated medførte behov for pause og nytenkning. Da de kom tilbake med Future Songs i mai 2001 var det som bror-søster duo, på eget plateselskap. En tilbaketrekning og forenkling altså, med en finger til markedskrefter og omgivelser; dette gjør vi selv! Så hadde da også Alison og Jim Shaw alltid vært de ledende kreative kreftene i Cranes.

Multiinstrumentalisten Jim tok seg av gitarer, bass, trommer, samples og programmering, mens Alison spilte gitar, i tillegg til å dominere med sin stadig like unike røst. Hun var fortsatt episenteret i Cranes, med en stemme så sær(egen) at da hun sang dreide alt seg om henne, enten det var snakk om stram postpunk eller drømmende balladerier.

Future Songs fortsatte i samme spor som Population Four, men var litt mer preget av elektroniske instrumenter, enten det var synthesizere, keyboards eller programmerte rytmer. Med unntak av den korte Eight, som hørtes ut som en baklengsreise inn tidlig Cranes, var musikken smult drømmende på milde skyer, med sol i horisonten. Et referansepunkt var sen Cocteau Twins (Heaven Or Las Vegas og bort etter). Det kunne også anes inspirasjon fra downtempo, som bredte seg ut på siste halvdel av nittitallet, med polert triphop som bakgrunnsmusikk for pene mennesker på hippe barer. Også Portishead skumlet i kulissene, uten at Cranes ble like intenst tilstede som Beth Gibbons og Geoff Barrow.

Future Songs grep ikke like hardt som deres tre første album, men hadde likevel klare kvaliteter med sin myke, atmosfæriske pop og var et hakk opp fra den skuffende forgjengeren. Alison Shaws stemme passet minst like bra til den minimalistiske, tilbakelente drømmepopen som til den røffere goth-rocken fra tidligere. Med en mindre spennende vokalist kunne mye av stoffet på Future Songs blitt vel motstandsløs. Også Jim Shaws evne til å arrangere og skape atmosfære skal ha honnør, der han krydret sangene med små og store detaljer som inviterte lytteren inn i Cranes gemakker. Et godt eksempel var Submarine, hvor ekko på Alisons stemme, akustisk gitar og mild drum ‘n’ bass lirket låten fremover.

Future Songs hadde ikke mange minneverdige låter isolert sett. Det var vanskelig å skille melodiene fra hverandre, og etter endt lytting var det meste av det som hadde foregått delvis glemt. Likevel var platen et godt sted å oppholde seg, med en deilig atmosfære, som et vennlig og avslappende møte med en gammel venn det var godt å høre stemmen til igjen.

Rating: 7/10