Brian Eno – Ambient 1: Music for Airports (E.G. LP, 1978)

1) 1/1; 2) 1/2; 3) 2/1; 4) 2/2

Og dermed var katta ute av sekken. Med Ambient 1: Music For Airports benyttet Eno «Ambient» i en albumtittel for første gang. Dermed hadde han trykket på startknappen for mangfoldige utgivelser av ymse kvalitet, fra artister over hele kloden. Ambient ble raskt en stor og omfattende sjanger, som rommet mange artister og musikalske tilnærminger. Dessverre ga den betydelig rom for musikk som var både triviell og overfladisk, hvor begrepet «vakkert» ofte ble misforstått og endte opp som hule klisjeer av temperert ro.  Samtidig ble det skapt mange varige og flotte verk og det utviklet seg en sterk kanon. Trivialiteter og føleri kunne man ikke laste Eno for, for hans standardsettende og nyskapende album var ikke hverken trivielt eller tårevått. Tvert imot skapte han musikk med karakter og potensiale for gjentatt og givende lytting, bak en skinnende, metallisk overflate av ro.

Music For Airports var det første av en serie på fire album. Deretter fulgte Ambient 2: The Plateaux of Mirror, sammen med Harold Budd, i 1980, Ambient Music 3: Day of Radiance, kreditert Laraaji og produsert av Eno, og endelig Ambient 4: On Land, under eget navn i 1982.

Music For Airports var Enos sjette soloalbum siden 1973. I i tillegg hadde han gitt ut to plater sammen med Robert Fripp og to med Cluster. Med andre ord 10 utgivelser i løpet av fem år! Så tilkom produksjon for blant andre Ultravox og Talking Heads. Det var smått utrolig, særlig hensyntatt at alt han lagde og deltok på i denne perioden holdt skyhøy kvalitet.

Ideen til Music For Airports fikk Eno på nettopp en flyplass, i Tyskland, der han ble sittende lenge å vente og irritere seg over den kjipe atmosfæren; easy listening over høyttalerne, bråk, prat og beskjeder. Han ønsket å lage musikk som skape en annen stemning og gi ro til tanken. Musikken var ment å gå i det uendelige, i loops. Music For Airports ble senere testet ut på LaGuardia flyplass i New York på åttitallet, uten at jeg vet hvor lenge og med hvilket resultatet. At platen ble en så dyp lytteropplevelse er jeg ikke sikker på at Eno så for seg da han gikk i studio. I ettertid har albumet blitt stående som et av de definitive høydepunktene innen ambient, og som en klassiker i moderne populærmusikk.

All musikk var komponert av Eno selv, med unntak av 1/1, der han fikk hjelp av Robert Wyatt og medprodusent Rhett Davies. Det var det klart lengste med sine 16 minutter og var dominert av en enkel melodi, som ble fremført på piano av Robert Wyatt. Den korte melodien gikk i loop og ble bygget ut med elektrisk piano og synthesizere. Stykket utviklet sakte, sakte. Resultatet var smertelig vakkert; kontemplativt, melankolsk og med en følelse av mild spenning da synthperlene dryppet mot bakken.

1/2 var dominert av stemmer. Christa Fast, Christine Gomez, Inge Zeininger og Eno sang ordløst i noe som minnet om koralsang og latinsk kirkekor. Stemmene ble kjørt i loops og supplert med synthesizer dypt nede i lydbildet. Den samme forsiktige og umiskjennelige utviklingen fantes også her, like vakkert – kun med andre virkemidler enn på 1/1.

På 2/1 ble piano og vokal kombinert i noe som lignet en lang mash-up av sporene på side en, i likhet med på 1/2 med Wyatt på akustisk piano og de tre kvinnene og Eno på vokal. Dette ble oppskriften på et stort antall plater i new age sjangeren, uten at mange nådde nivået som ble oppvist her.  Music For Airports ble avsluttet med seks minutter med Eno alene ved synthesizeren. Her ble trådene trukket tilbake til de mest avslappende  stykkene på Another Green World og Before & After Science, uten at musikken brøt med stemningen på resten av platen.

Music For Airports var et mesterverk, en plate som både ga noe å tygge på, ro til å tenke og ikke minst viste frem et emosjonelt landskap som det ikke skulle tas lett på, der musikken lå åpen og tilgjengelig på harde, kalde flater.

Rating: 10/10