Dio – Lock Up The Wolves (Reprise/Vertigo cd, 1990)

1) Wild One; 2) Born on the Sun; 3) Hey Angel; 4) Between Two Hearts; 5) Night Music; 6) Lock Up the Wolves; 7) Evil on Queen Street; 8) Walk on Water; 9) Twisted; 10) Why Are They Watching Me; 11) My Eyes

Ikke nok med at Vinnie Appice og Jimmy Bain forlot Dio, også den ferske gitaristen Craig Goldy takket for seg. Han var med kun en kort periode, og rakk aldri å delta på innspillingen av et helt album. Han var ment å erstatte Vivian Campbell, som gikk til Whitesnake, men slik ble det altså ikke. Deretter stakk også keyboardisten Claude Schnell og dermed stod Ronnie James Dio alene tilbake.

Han ga seg selvsagt ikke. Ronnie debuterte på plate allerede i 1962 og hadde vært ute en vinternatt før. Han samlet et nytt band, bestående av den 18 år gamle gitaristen Rowan Robertson, Jens Johansson (keyboards), Teddy Cook (bass) og Simon Wright (trommer). Wright kom fra trommestolen i AC/DC, hvor han hadde erstattet Phil Rudd. Han rakk å spille på Fly on the Wall (1985), Who Made Who (1986) og Blow Up Your Video (1988), før han forlot Angus og co til fordel for Dio. Et litt merkelig karrierevalg kanskje? Svensken Jens Johansson hadde spilt med Yngwie Malmsteen opp gjennom åttitallet. Bassist Tony Cook hadde ingen spesielle erfaringer å vise til, og han rakk kun et album med Dio før han var ute.

Den nye besetningen spilte inn Lock Up The Wolves, som ble utgitt i mai 1990. Det hadde rent mye vann i havet siden Dios forrige album, og det store publikum hadde funnet andre helter i mellomtiden. I USA ble det kun en 61. plass på Billboardlisten, og denne gangen ble det også mer beskjedne plasseringer i Europa.

Heavy metal var midt i et hamskifte i 1990 og Dio funderte garantert på hva han skulle foreta seg. Han gikk for rett frem heavy metal av den klassiske skolen, med tung helning mot Black Sabbathsk doom. For første gang fikk Ronnie også hjelp av en ekstern produsent. Valget falt på Tony Platt, en erfaren engelskmann som hadde jobbet med en haug kjente artister. Han hadde navn som AC/DC, Led Zeppelin, Foreigner og Cheap Trick på cv-en. Platt og Ronnie fikk til et passe fett lydbilde, som stod seg over tid.

Dessverre var det verre med låtene. Lock Up Of the Wolves led under veldig ujevnt materiale. Store deler av platen låt uinspirert, med en akutt mangel på gode ideer og utstrakt bruk av sjangerklisjeer. Platen var også for lang, med en spilletid på mer enn 60 minutter, på tross av den inneholdt kun 11 sanger. Flere av dem hadde for lite å by på til å forsvare en spilletid på fem, seks minutter.

I jakten på nye innfallsvinkler hadde Dio lagt sin elsk på en form for bluesbasert doom, som ofte var kjedelig lytting, med sanger som slet seg frem på formelbaserte riff og trøttende melodilinjer. Evil On Queen Street var et trist eksempel på elendigheten, intens innsats fra Ronnie til tross. Det var synd, for det var enkelte gode ting å hente på Lock Up To Wolves. Hadde hele plata holdt standarden til tittelsporet hadde alt vært fryd og gammen. Den hadde ikke gjort seg bort på platene Ronnie gjorde med nettopp Black Sabbath; fet og skjebnetung heavy av beste klasse.  Den kjappe rockeren Wild One holdt også godt mål.

Heller ikke balladene var særlig minneverdige denne gangen. Både Between Two Hearts og My Eyes innledet forsiktig og dro til etter hvert, men resultatet ble smått trettende og en Ronnie i det følsomme hjørnet ble dessverre fort melodramatisk.

Dio satte i gang med forberedelsene til et nytt album på våren 1991, men øvingene ble avbrutt da Ronnie ble gjenforent med sine tidligere venner i Black Sabbath. Den nygamle utgaven av bandet rakk å spille inn Dehuminazer, før samarbeidet sprakk nok en gang.

Rating: 5/10