Sunn O))) & Boris – Altar (Southern Lord cd, 2006)

1) Etna; 2) N.L.T; 3) The Sinking Belle (Blue Sheep); 4) Akuma no Kuma; 5) Fried Eagle Mind; 6) Blood Swamp

Anderson og O’Malley etablerte i 2004(/2005 et samarbeid med de japanske metal-, drone- og støyrockerne i Boris, både gjennom å signere bandet til Southern Lord og ved å ta trioen på turne. Deretter samarbeidet de to mastodontene i ekstremmetalens mørke univers på Altar.

På dette tidspunktet hadde Boris lagt bak seg sine første ti år som gruppe, og sluppet et stort antall plater. Det musikalske uttrykket varierte fra album til album, fra knusende, overstyrt tungmetall til droner og ren doom. Trioen hadde utviklet en egen signatur, uavhengig av stilvariasjonene, og hadde skaffet seg et stort publikum i undergrunnen. Sunn O))) og Boris hadde flere ting til felles; både gleden ved å samarbeide med andre, eksperimentere med sjangere og ikke minst drepende volum på konsertene.

Etter utallige supergruppe- og stjernekonstellasjoner har jeg lært meg til at resultatene av slike prosjekter sjelden står til forventingene. Som regel høres det bedre ut på papiret enn det blir når det realiseres. Det kan skyldes blant annet manglende kjemi, hastverk og at det beste materiale prioriteres til egne utgivelser. På tross av dette skal det innrømmes en ikke ubetydelig pirring da Altar sklei inn i cd spilleren for første gang.

Altar låt ikke som forventet, og både Sunn O))) og Boris har gitt ut bedre plater hver for seg både før og etter samarbeidet, men resultatet var slett ikke verst. I tillegg til gruppemedlemmene var flere gjestemusikere involvert. Størrelser som Joe Preston (Earth, High On Fire, Melvins, soloplater), Alan Dubin (Khanate), Kim Thayil (Soundgarden), Rex Ritter (Jessamine) og ikke minst den flotte sangerinnen Jesse Sykes var hjertelig til stede.

På tross av de to gruppenes sterke egenart og de mange gjestemusikerne opplevdes Altar som et rimelig konsistent og helhetlig album, som spilte som et stykke hypnotiserende, ruglete og tung rockemusikk. Platen oppholdt seg et stykke unna Sunns O))) sedvanlige gitarmassiver – med et unntak for siste sporet BloodSwamp – og like langt unna Boris overstyrte, rødglødende utblåsninger. Musikken var behersket, overraskende sanselig og samtidig tung og vond nok til å gi den sursøte rumlingen i skallen.

Etna åpnet med seigt dommedagsdrag, hvor gitarene etter hvert fikk hjelp av Boris fenomenale trommeslager Atsuo. På denne var det «kun» de fem medlemmene i Boris og Sunn O))) som bidro, og ble slik sett det eneste «rene» samarbeidet. Etna var da også det sporet som var nærmest det en kunne forestille seg som et minste felles multiplum mellom de to.

Etter 10 minutters herjing sluttet Etna brått, og blødde over i N.L.T, en kort og truende melodi-løs meditasjon, som på perfekt vis bant sammen Etnas rabalder og The Sinking Belles tungsindige skjønnhet. På sistnevnte sang Jesse Sykes, kjent fra en fin solokarriere med plater i terrenget mellom dronerock og rootsrock. The Sinking Belle var vakker americana i rolig tempo, badet i milde gitarer, ekko, piano og løs, skeiv perkusjon. Den var et høydepunkt og det mest publikumsvennlige Sunn O))) noen gang hadde fingrene bort i.

På Akuma No Kuma overtok Joe Preston vokaljobben, med stemmen sendt gjennom en vocoder, mens instrumenter falte sakte sammen rundt ham. En skjebnetung, dramatisk låt, med preparert vokal, trommer, tromboner, gitarer og massive mengder synthesizere som stod bom stille. Den lignet på ting Boris kunne funnet på å innlede albumene sine med på denne tiden.

Bevegelse var heller ikke Fried Eagle Minds ambisjon, der den vugget sakte fra side til side på et teppe av gitarer, bass, moog, oberheim og Korg. Over den putrende suppa drømte Boris’ kvinnelige gitarist og vokalist Wata seg bort, og bidro til at det ikke skjedde noe som helst, på utsøkt vis.

Den 14 minutter lange Blood Swamp avsluttet platen, og da var som nevnt dørene til Sunn O)))s hus åpnet. O’Malley og Andersons tyktflytende gitarlava ble krydret med moog og gong, noe som bidro til tanker om at det ble kommunisert fra en annen tid og dimensjon. Det ga noe av den samme opplevelsen som ved lytting til gamle opptak av countryblues; en annen dimensjon når over og snakker mer personlig og intimt til deg enn noen på din normale bølgelengde er i nærheten av.

Rating: 7,5/10