Cranes – Live In Italy (Dadaphonic cd, 2003)

1) Cloudless; 2) Fragile; 3) Future Song; 4) Submarine; 5) Flute Song; 6) Sunrise; 7) Everywhere; 8) Jewel; 9) Far Away; 10) Adrift; 11) Paris and Rome; 12) e.g. Shining; 13) Shining Road; 14) Adoration

Opptakene på Live In Italy var hentet fra en turne i 2002, men var ikke som tittelen tilsa tatt opp kun i Italia. Tvert imot var opptakene hentet fra konserter fra en rekke forskjellige steder, det være seg Roma, Amsterdam, Wien eller Portsmouth. Portsmouth var som kjent hjembyen til søsknene Shaw.

Som studioprosjekt var Cranes på dette tidspunktet mer eller mindre blitt til en duo, der Alison og Jim Shaw stod for så godt som all komponering, spill, sang og produksjon. På konserter hadde de imidlertid med seg Jon Callender (trommer), Paul Smith (tangenter, gitar) og Ben Baxter (bass).

Kvintetten klarte å gjenskape Cranes’ tidvise komplekse arrangementer fra scenen. Det var ikke helt samme lag av teksturer og finesse, men de brakte frem ånden og atmosfæren fra originalene. Alison Shaw sang fortsatt fortryllende, og det var morsomt å konstatere at hun faktisk låt slik også i levende live.

Låtutvalget var sterkt dominert av Future Songs (2001) og Forever (1993), med fem sanger fra hver. I tillegg var det plass til to spor fra Wings Of Joy (1991) og to fra Loved (1994). Hverken side-prosjektet La Tragedie d’Oreste et Electre (1996) eller Population Four (1997) var representert. At ikke førstnevnte var med var nok naturlig, gitt formen på materialet derfra. At sangene fra Population Four fikk ligge i fred var muligens prov på at Cranes var enige med omverdenen om at det var deres svakeste album.

Etter en herlig åpning med Cloudless fra Forever, fulgte fem sanger fra Future Songs på rappen. Future Songs var det ferskeste studioalbumet og fikk sin naturlige plass i settet. Låtene ble fremført tro mot originalene. Så var det ikke tvil om at stemningen løftet seg flere hakk både hos publikum og undertegnede da gruppen gøyv løs på sangene fra første halvdel av nittitallet. At Forever fikk fem sanger mot Wings Of Joys og Loveds to hver var litt ubalansert, men da fremføringene funket så bra som de gjorde var det egentlig lite å klage på. Savnet etter andre av de gamle sangene var mest en bekreftelse å at de tre første Cranes-albumene var fulle av sterke øyeblikk.

Spesielt Everywhere og Jewel løftet stemningen. Det var da også to av Cranes mest fengende sanger. Det var også drag i Drift og ikke minst Shining Road, hvor skarpe gitarer rev og slet over støyende komp. Da ble det en temperatur som tidvis kunne savnes ellers, uten at det noen gang ble mindre enn god underholdning å høre Cranes i konsertopptak.

Rating: 7/10