Dio – Strange Highways (Reprise/Vertigo cd, 1993)

1) Jesus, Mary & the Holy Ghost; 2) Firehead; 3) Strange Highways; 4) Hollywood Black; 5) Evilution; 6) Pain; 7) One Foot in the Grave; 8) Give Her the Gun; 9) Blood from a Stone; 10) Here’s to You; 11) Bring Down the Rain

Ronnie James Dios gjenforening med Black Sabbath ble av den kortvarige typen. Allerede året etter utgivelsen av Dehumanizer var både han og Vinnie Appice ute av bandet. Samarbeidet med Geezer Butler og Tonny Iommi gikk også denne gangen åt skogen, slik det gjorde på åttitallet. Ronnie startet deretter opp en ny utgave av Dio. Han fikk med seg Appice, gitarist Tracy Grijalva og bassist Jeff Pilson. Sistnevnte hadde hatt stor suksess som medlem av Dokken på åttitallet og hadde flere gull- og platinaplater på veggen.

Sammen lagde de fire et brukbart stykke metal, i en verden som var endret for alltid av grunge, death metal, industrirock og støyrock. Dio var tydelig påvirket av endringene som pågikk rundt dem og det var hørbare spor av både grunge og industrirock/metal. Men først og fremst var Strange Highways påvirket av Ronnies seneste runde med Black Sabbath og fremstod som en videreføring av Dehumanizer, med samme grisete, røffe stuk.

Platen ble spilt inn i Los Angeles, med Mike Fraser som produsent. Han hadde vært involvert som tekniker og mikser på flere AC/DC og Aerosmith album, og var et godt valg. Han fikk frem råskap, tyngde og kreativitet, noe som bidro til Dios beste album på lenge. Det låt tungt og fett, med voldsomme trommer og brønndyp bass. Tracy G var ukjent for det store publikum, men han viste seg å være et godt valg. Hans sans for langstrakte riff passet som hånd i hanske til Ronnies tekster og sangmelodier. I det hele tatt hadde Ronnie samlet seg et stilig band. Rytmeseksjonen med Appice og Pilson var godt på plass hele veien. Hovedpersonen sang mer inspirert enn på lenge og hadde lagt av seg den krampaktige fremvisningen av vokal kapasitet, som ofte hadde virket mot sin hensikt. Tekstmessig hadde han også fornyet seg og unngikk nå de verste klisjeene. Han hadde stort sett tatt steget ut av eventyrenes verden og flyttet tilbake til virkeligheten, noe som passet godt til det tunge rabalderet han red på.

Denne gangen var det fritt for trøtt powerblues, kjipe ballader og flørt med pop. Det meste av musikken var komponert av de fire medlemmene i felleskap. Pilson og Grijalva må ha tilført oppfinnsomhet og kreativitet, og inspirert Ronnie til å løfte seg ut middelmådigheten som hadde plaget de siste platene. Låtene gikk stort sett i middels tempo. De fire innledende sporene var den største beholdningen. Jesus, Mary & The Holy Ghost var en av få låter med fart i, der den skramlet ut av startblokkene på kaotiske riff under en Ronnie med industriell vreng på vokalen. Den påfølgende Firehead var ikke særlig dårligere og et godt eksempel på doom metal gjort på overbevisende vis.

Tittelspor gjorde Dio seg alltid flid med og Strange Highways var intet unntak. Det var en mørk, superseig og pompøs affære, og det beste tittelsporet siden The Last In Line. Hollywood Black hadde ikke Soundgarden skammet seg over. Den var opprinnelig tiltenkt en plass på Dehumanizer, men endte opp her.

Albumet var hverken nyskapende eller spesielt spennende sett i forhold til band som Soundgarden, Pearl Jam og Alice in Chains, eller Death, Morbid Angel og Carcass for den del, men det var et solid metalalbum.

Platen ble ingen storselger og var Dios siste album på Warner/Reprise.

Rating: 7/10