Sunn O))) – Dømkirke (Southern Lord 2LP, 2008)

1) Why Dost Thou Hide Thyself in Clouds?; 2) Cannon; 3) Cymatics; 4) Masks the Ætmospheres

Det første rimelig tilgjengelige livealbumet fra Sunn O))) hadde et flott omslag, laget av den norske kunstneren Tania Stene. Og ikke nok med at omslaget var laget av en norsk kvinne, opptaket som fylte de fire platesidene var tatt opp i Norge. Nærmere bestemt i Bergen domkirke, fra en konsert 18. mars 2007, i forbindelse med Borealis Festivalen.

Stephen O’Malley og Greg Anderson stilte med flere gjestemusikere ved den spesielle anledningen. De hadde med seg Mayhem-vokalist Attilla Csihar, støy-musiker og kulturmenneske Lasse Marhaug, og Steve Moore fra Earth. Det tradisjonelle Sunn O))-lydbildet ble utvidet med sang, kirkeorgel og støyelementer, som bidro til en gammelkirkelig stemning av dyster og fryktinngytende kristendom. Det nok et forsøk på en original tilnærming til bestillingen duoen hadde fått på forhånd, der det ble bedt om at musikken tok opp i seg gregorianske sangtradisjoner.

Konserten må ha vært en overveldende opplevelse. Hvorfor var jeg ikke der? Utilgivelig. Den brutale kulturkollisjonen mellom et band som kom fra dyrking av black metal (Black One) og så fikk oppdrag i Bergen domkirke, var ekstrem. Bergen, kirkebrannenes hjemby og et sentralt arnested for djevelens musikk, i form av Burzum og andre unge slynglenes bravader på tidlig nittitall. Denne dualiteten gikk åpenbart ikke Sunn O))) forbi.

Om konserten må vært en overveldende opplevelse, gikk dessverre ikke transformasjonen til vinyl helt smertefritt. Dømkirke var absolutt et godt album, og nødvendig for alle med interesse for Sunn O))) spesielt og avant metal generelt, men noe av mektigheten og den øredøvende lyden må ha forsvunnet på veien. Det låt ikke tamt, og det hjalp å skru lyden til 11, men i forhold til deres studioplater, hvor Anderson og O’Malley var besatt av at det skulle låte knusende og høyteknologisk, var resultatet litt magert, uten den hyperpotente overkjøringen lytterne hadde blitt vant til.

Likevel, her fantes stort musikk, med det sjelsettende åpningssporet Why Dost Thou Hide Thyself in Clouds? som det klare høydepunktet. Jeg antar at det var en hilsen til hun der oppe. Den ble dominert av Steve Moores kirkeorgel, som dannet et mektig, dronete bakteppe for Csihar. Han innledet forsiktig, før han tok tak og virkelig sang ut. Romklangen bygde opp under den ekstraordinært kraftfulle vokalen, og resultatet ble en messe verdt: en døm-messe.

Cannon minnet lytteren på at det er Sunn O))) vi hørte på. Her gikk støyelementer, gitarer, kirkeorgel og Csihar opp i en høyere enhet. Cymatics innledet i samme spor, før det brøt ut et voldsomt rabalder; var det kampen mellom det onde og det gode som ble utkjempet? Mektig og kaotisk var det uansett, med en Marhaug som tok for seg og en Csihar på sitt mest forrykte.

De kaotiske elementene var også godt tilstede på Masks The Ætmospheres. Som på Cymatics kjempet støy, gitarer, vokal og kirkeorgel om plassen, før det hele ebbet ut med et enslig kirkeorgel hvilende i kirkerommet, mens Csihar roet seg ned og husket på bestillingen om gregoriansk sang. Han hadde nok glemt det på veien.

Rating: 7/10