Cranes – Particles & Waves (Dadaphonic cd, 2004)

1) Vanishing Point; 2) K56; 3) Every Town; 4) Here Comes the Snow; 5) Particles & Waves; 6) Avenue A ;7) Astronauts; 8) Far From the City; 9) Streams; 10) Light Song

På første halvdel av 00-tallet var Cranes igjen heltidsjobb for søsknene Shaw, etter noen år på slutten av nittitallet da gruppen lå brakk. Alison uttalte at de aldri hadde vært oppløst, det kunne de egentlig ikke bli ettersom Jim og Alison var søsken. Søskenkjærligheten overlevde det å spille i sammen med andre ord. Det var jo ikke alltid tilfelle, eller hva sier dere brødrene Davis og Gallagher?

Eter comebacket med Future Songs holdt de aktiviteten oppe, med to studioalbum og et konsertalbum i løpet av tre år. Gruppas gamle venner i The Cure kalte på dem igjen i 2002, da Cranes ble invitert til å varme opp for sine gamle velgjørere på en konsert i Hyde Park.

Particles & Waves fortsatte Future Songs dragning mot elektronisk musikk. Søsknene komponerte alle sangene i fellesskap. Omslaget ga ingen indikasjoner på at det var andre musikere involvert i innspillingene. De to hentet inspirasjon fra ambient og esoterisk, elektronisk popmusikk. Musikken hadde også mye postrock i seg. Det var hørbar inspirasjon fra engelske (Talk Talk, Bark Psychosis), amerikanske (Labraford) og canadiske (de mykere sidene av Constellation-artistene) artister. Det ble spesielt tydelig på Here Comes The Snow, som lirket seg frem på postrocksk trommearbeid, med en vàr Alison i sakte bevegelse, før atonal elektronikk tilførte en dose uhygge. Det var sjeldent tiltrekkende musikk og det beste Cranes hadde gjort siden midt på nittitallet.

Particles & Waves var dominert av klanger og teksturer. Det var lite å finne av tradisjonelle låtstrukturer og langt mellom hektende refreng. Resultatet var likevel fengende på sitt svale, drømmende vis. Det var behov for å bruke tid før de besnærende detaljene og vendingene viste seg for fullt. Particles & Waves var en vellykket kombinasjon av det søte tiltrekkende og det distanserte. Store flak av elektronikk ble koblet med akustiske instrumenter, over flagrende, lite håndfaste melodier, mens Alisons Shaw svevde over musikken. Lydbildet hadde godt av hennes særegne stemme, som bidro til å løfte det tidvis matte lydbildet. Så skal det legges til at noen spor, som for eksempel tittelsporet, hadde bitt i seg som gjorde godt, der de store trommene sendte Cranes tilbake til tiden som gothband. Noe av det samme dukket opp i Vanishing Point, som etter noen minutter med elektronisk pop brått ble brutt av og erstattet med Cranes ala 1994 i et par minutter, før det hele dalte på plass i elektronika igjen. Variasjonen disse låtene bidro med hjalp til å holde interessen opp gjennom albumet.

Alison sang på åtte av ti spor. Det var riktignok tilnærmet umulig å få med seg hva hun sang om, der hun mumlet og nynnet til seg selv. Broder Jim forsøkte seg som vokalist på Every Town. Hans sang og det enke arrangementet dro resultatet inn i britisk folkemusikk, med en dråpe americana som krydder. Han var ingen stor sanger, men fungerte fint på den enkle pianoballaden. Instrumentale Astronauts minnet om Brian Eno fra tidlig åttitall, dog med litt høyere tempo enn hva han vanligvis drev med. Den ble vel anonym, men fikk størst eksponering av alle låtene på Particles & Waves, da den ble benyttet i en TV-reklame for American Express, med Kate Winslet. Det ga sikkert en god slump inn på bankkontoen.

Particles & Waves var ikke udelt vellykket, og tippet noen ganger over i det uengasjerende, men stort sett lyktes Cranes med å fenge lytteren, samtidig som de utforsket nye musikalske nabolag. Dét var langt mer fristende å engasjere seg i enn et forsøk på å kopiere tidligere bravader.

Rating: 7/10