Dio – Angry Machines (SPV cd, 1996)

1) Institutional Man; 2) Don’t Tell The Kids; 3) Black; 4) Hunter Of The Heart; 5) Stay Out of My Mind; 6) Big Sister, 7) Double Monday; 8) Golden Rules; 9) Dying In America; 10) This Is Your Life

I 1996 var det ikke enkelt å være Ronnie James Dio i musikkbransjen. Den tradisjonelle heavy metalen, som vært stor og sterk på åttitallet, var på dette tidspunktet mer eller mindre ikke-eksisterende som en kommersiell størrelse. Tool, Rage Against The Machine og Metallica var de eneste som virkelig hevdet seg blant storselgerne i USA i 1996, og ingen av disse kunne regnes blant tradisjonalistene. Det var åpenbart en frustrert Dio-gjeng som forsøkte å samle trådene etter den kunstnerisk ganske vellykkede, men kommersielt sett skuffende Strange Highways. De hadde mistet kontrakten med Warner og var over i de uavhengige plateselskapenes rekker. Riktignok var SPV et selskap av en viss størrelse, men at det var et hakk ned var det ingen tvil om.

På Strange Highways hadde de dyrket doom metal, men det hadde rent mye vann i havet på de tre årene før det var klart for Angry Machines. Da albumet ble sluppet i september 1996 var det de nevnte storselgerne, grungeband og groovemetal ala Pantera som dominerte den tyngre delen av rocken. Ronnie var åpenbart usikker på hvilken retning han skulle ta, og sa i intervjuer at han slett ikke var sikker på hva metal var lenger.

Angry Machines var et album sterkt påvirket av tidens trender, temmelig langt fra den utrykket Dio hadde feiret triumfer med på åttitallet. Til erstatning for gamle inspirasjonskilder hadde det blitt lyttet nøye til  Alice In Chains, Soundgarden og Pantera. Det var for så vidt ikke dårlige forbilder, men det smakte unektelig smått av desperasjon da en størrelse som Dio så til de grader lente seg på yngre artister. Også tekstmessig var det nye tider, veien bort fra eventyrland og skrekkhistorier hadde startet på forgjengeren. På Angry Machines var det overvåkingssamfunnets elendighet, konspirasjonsteorier og den lille manns fortvilte kamp mot «maskineriet» neven ble hyttet mot. Samme tematikk fortsatte på Angry Machines, uten at tekstene hevet seg over det trivielle.

Gruppen, som bestod av samme musikere som sist, var i stand til å produsere både grungemetal og groove metal. Tracy G spilte støyende og overstyrt «moderne» metalgitar, og Appice var fortsatt en trommis med kraft og driv. Likevel ble resultatet lite vellykket. Det var noe heseblesende og uinspirert over det hele, og man kunne spørre seg om det var denne musikken de egentlig hadde lyst til å lage. Ronnies vokal passet langt bedre til klassisk heavy metal. På Angry Machines ble han en av mange metalsangere. Det var utrolig med tanke på hvilket særpreget han naturlig hadde – om han fikk være seg selv.

Det største problemet var likevel den magre beholdningen av vokalmelodier og riff. Medlemmene komponerte det meste i fellesskap, uten at det dukket opp særlig med gullegg underveis. Det meste passerte tallerken uten å ha særlig næringsrik kost å by på, med det ene retningsløse forsøket etter det andre.  Det bidro til den slitne og kjedelige auraen som plaget platen. To lyspunkt skal dog nevnes. Den sinte Black slo godt fra seg, med minneverdige riff fra Tracy G. Stay Out Of My Mind var skrevet av bassist Jeff Pilson alene, og kombinerte doom metal med oppfinnsomme stikk, og ble i sum et stykke progressiv metal som kunne konkurrere med det meste av det beste.

Enkelte lyspunkt til tross, det må ha vært for mye fokus på hvordan og for lite fokus på hva.

Rating: 5/10