Harold Budd & Brian Eno – Ambient 2: The Plateaux of Mirror (E.G. LP, 1980)

1) First Light; 2) Steal Away; 3) The Plateaux Of Mirror; 4) Above Chiangmai; 5) An Arc Of Doves; 6) Not Yet Remembered; 7) The Chill Air; 8) Among Fields Of Crystal; 9) Wind In The Lonely Fences; 10) Failing Light

Den amerikanske komponisten og pianisten Harold Budd ble født i 1936 og var en del av det tidlige avantgardemiljøet på østkysten. På første del av sekstitallet tok han musikkutdanning på UCLA og fikk en viss oppmerksomhet for sine minimalistiske komposisjoner. Han konsentrerte seg imidlertid om jobben som lærer i en del år, før han tok opp igjen musikken på syttitallet. I årene mellom 1972 og 1975 arbeidet han med komposisjonene som skulle utgjøre albumet The Pavillion Of Dreams, som ble utgitt i 1978. Platen ble spilt inn i 1976, med Brian Eno som produsent.  Budd og Eno skulle samarbeide ved flere anledninger, på tross av at deres personlige forhold tidvis var stormfullt.

Det første albumet de ga ut sammen kom i 1980, og var album nummer to i Enos Ambient-serie. Ambient 2: The Plateaux Of Mirror ble spilt inn i 1979 og sluppet i april 1980. The Plateaux Of Mirror var dermed Brian Enos første album på åttitallet. Han hadde lagt bak seg et enormt produktivt syttitall, som startet for fullt som medlem i Roxy Music, gikk veien via soloplater med kunstrock og endte opp med plater med ambient, en sjanger han selv ga navn og innhold.

The Plateuax Of Mirror la seg i sporene som Discreet Music, Evening Star og Music For Airport hadde trukket opp, med et vakkert og inderlig lydlandskap, som både gjorde nytten som bakgrunnsmusikk og egnet seg for nærlytting. Musikken var dominert av Budds minimalistiske pianospill, som Eno omfavnet mykt med elektronikk. Budds skolering som musiker og komponist var tydelig, og linjene til Satie og de amerikanske minimalistene (Reich, Riley) åpenbare.

Platen var ikke like umiddelbar som Enos tidligere utgivelser. Hvorvidt det skyldtes at musikken var mer overfladisk og flyktig eller om dens dyp kun tok lang tid å avdekke vet jeg oppriktig talt ikke. Jeg kan bare konstatere at det tok tid før jeg fikk den store opplevelsen av lyttingen. Da den omsider tok steget frem fra mørket ble den en trofast gjenganger på tallerkenen.

Eno var tilbakeholden med hva han valgte å legge på av lydeffekter som supplement til Budds piano. Både de mest nakne sporene, som det var flest av, og de der han tok mer plass, var god lytting, men aller størst utbytte fikk undertegnede der Eno tok seg godt tilrette. Da var det enkelt se linjene både til tidligere plater og til de som skulle komme utover åttitallet. Wind In Lonely Fences var et godt eksempel, der Eno skapte en atmosfære av tomhet, med følelse av mild uro og undring. Tittelsporet ga noe av den samme stemning og spenning, bare opplevd fra et sted lenger unna – et annet platå? På begge disse spilte Budd elektrisk piano, noe som var vellykket. Not Yet Remembered steg frem på en majestetisk, «stor» pianofigur, før Enos ordløse sang la seg fremst i lydbildet. Det endret stemningen på albumet på effektivt vis, og i tillegg til å være et fint stykke musikk i seg selv.

The Plateuax Of Mirror – Not Yet Remebered – Wind In Lonely Fences var spor nummer tre, seks og ni, og brøt opp den døsige stemningen av akustisk piano med milde lydpålegg, og skapte samtidig en forventing til det som skulle følge. Slik samspilte de tre sporene utmerket med de avmålte, enkle pianofigurene som dominerte resten av platen, men ble kanskje utilsiktet høydepunktene på et godt album.

Rating: 8/10