Sunn O))) – Monoliths & Dimensions (Southern Lord cd, 2009)

1) Aghartha; 2) Big Church (Megszentségteleníthetetlenségeskedéseitekért); 3) Hunting & Gathering (Cydonia); 4) Alice

Sunn O))) opparbeidet seg med tiden en posisjon langt utenfor doom-menigheten. En gradvis utvidelse av den musikalske paletten og bidrag fra sterke samarbeidspartnere skapte interesse i kretser som hadde øre for eksperimentell musikk mer generelt. Ikke minst var det innflytelsesrike tidsskriftet The Wire en sponsor, og i intervjuer avslørte Anderson og O’Malley musikksmak og interesser langt utenfor metalens begrensninger.

Det var store forventninger til Monoliths & Dimensions, og platen ble mottatt med åpne armer av kritikerne. Så kan man lure på hva den mest svorne doom-fansen mente, for det var ikke tvil om at duoen denne gangen tok store steg bort fra utgangspunktet sitt.

Monoliths & Dimensions var et komplekst «verk», der gruppen, sammen med gjestemusikere, skapte forbløffende musikk gjennom utradisjonell bruk av gitarer, sang, strykere, klassisk kor, blåsere, elektroniske instrumenter og mer til. Resultatet var variert, åpent og tidvis luftig, og hele veien forførende lytting. Det var ikke «typisk» Sunn O)))-musikk tilsatt nye elementer, her skapte de seg en ny plattform for musikken sin. Blant gjestemusikerne var Oren Ambarchi, Eivind Kang, deres store forbilde Dylan Carlson (Earth), Julian Priester og Stuart Dempster. Priester hadde spilt med all verdens musikere, blant andre Miles Davies, mens Dempster var «kjent» fra samarbeid med Pauline Oliveros, i hennes Deep Listening Band. I sannhet en sammensatt forsamling, som viste spennet i og størrelsen på gruppens ambisjoner.

Platen inneholdt fire spor, to på drøye kvarteret og to på rundt ti minutter. Åpningssporet Aghartha, som nikket respektfullt til Miles Davis, begynte for så vidt doom-tradisjonelt, men etter hvert fikk gitarene hjelp av bratsj, konkylie, bass, piano, tuba, engelsk horn og ikke minst vokalist Atilla Csihar. Han skled inn etter en fem minutters innledning, men holdt seg i tømmene og nærmest snakkesang mens musikken falte sammen i sakte film rundt ham. Etter en stund bygde det seg opp igjen, og da til et tyktflytende kaos av lyd og ulyd. Følelsen av at alt kunne falle fra hverandre igjen når som helst var hyggelig til stede, og alt håp hang på at Csihar holdt fortet. Og det gjorde han så til de grader. Til slutt var det kun hans stemme som stod igjen, over et mildt støybrus, i det som var et vellykket, originalt stykke musikk. Big Church åpnet med kvinnekor, før gitarene meldte sin ankomst og tok over showet i noen sekunder. Deretter var koret tilbake, sammen med blytunge gitarriff, en Csihar med mumlende strupesang, orgel, bratsj og feedback. Resultatet var foruroligende, hypnotisk og kaotisk.

På Hunting & Gathering var kvinnekor erstattet av mannskor, med gitarer og sang av mer tradisjonell Sunn O)))-karakter. Det ble fylt på med teksturer etter hvert, men låten var likevel det mest bakoverskuende på platen. Den hadde passet inn på både Altar eller White1. Albumet ble avsluttet med en 16 minutter lang hyllest til Alice Coltrane. Mens de to første sporene var rene nyskapninger og Hunting & Gathering en tilbakeskuende øvelse, var Alice en oppsummering av alt Sunn O))) hadde bedrevet de siste ti årene – og samtidig en vei fremover. Den skled majestetisk frem med blåsere, enorme gitarer og diverse elektronikk. Det var overveldende monumentalt og pompøst i all sin tyngde – og skapte et uendelig mørke det var godt å flytte inn i.

Rating: 8,5/10