Cranes – Cranes (Dadaphonic cd, 2008)

1) Diorama; 2) Worlds; 3) Feathers; 4) Wires; 5) Panorama; 6) Wonderful Things; 7) Collecting Stones; 8) Invisible; 9) Move Along; 10) Sleepwalking; 11) High and Low

Bak et fenomenalt omslag av noe som må ha vært løvetann fotografert nattestid, befant Cranes’ åttende studioalbum seg. Platen var selvtitulert, noe som ikke forekommer ofte så langt ute i en karriere. Hvorvidt det skyldtes mangel på oppfinnsomhet eller var en markering av starten på en ny fase i gruppens liv vites ikke, men det kan i ettertid konstateres at det ikke ble en ny start. Etter «Cranes» ga ikke søsknene Shaw gitt ut ny musikk. De fulgte riktignok opp platen med turneer i 2008 og 2009, men etter noen sporadiske konserter i årene deretter, ble det helt stille etter desember 2012. Om dette betød at Cranes ga seg for godt vites ikke. Om så skulle være tilfelle var «Cranes» en brukbar avslutning på platekarrieren.

Søsknene Shaw fortsatte i samme spor som på Particles & Waves. Det betød elektronisk dominert, sval popmusikk med innslag av akustiske instrumenter og for en stor grad båret av Alisons umiskjennelige stemme. «Cranes» mer konsentrert enn forgjengeren, rendyrket og helhetlig. Det meste av inspirasjon fra postrock, som var så tydelig til stede på forgjengeren, var borte. Alle tidligere album hadde hatt innslag av skurrende gitarer. Den type «forstyrrende» elementer var borte denne gangen. «Cranes» var gjennomgående delikat i stil og tone, på grensen til polert, men landet med begge beina på jorden. De hadde fortsatt en mørk spenning i komposisjoner og fremføring. Jim Shaw var en multiinstrumentalist av klasse og arrangerte sangene som små ambiente popsymfonier for Gud, selv om det var langt opp til Brian Wilsons geni.

Etter instrumentale Diorama, som fikk lytteren til å lure på om det var en ren elektronikautgivelse på gang, fulgte ti drømmesanger. Det hele var unnagjort på 38 minutter, noe som var en fornuftig spilletid, gitt det tilbakelente uttrykket.

Som vanlig bidro Alison Shaws stemme til å løfte sangene ut i et eget univers. Det var lett å tenke at platen hadde vært pregløs uten hennes innsats. Så skrev naturligvis søsknene musikk med det utgangspunkt at nettopp Alison skulle synge sangene. Denne gangen holdt Jim nebbet lukket. Det var i grunnen greit, på sine forsøk på forgjengerne hadde han vist at det å synge ikke var en av hans styrker.

Ser man på Cranes-katalogen i bakspeilet var avslutningen en naturlig endestasjon, der de gjennom karrieren beveget seg sakte, men sikkert ned i postambiente drømmerier, med stadig større vekt på atmosfære, på bekostning av fengende låter. «Cranes» ble likevel aldri kjedelig, selv om den tidvis utfordret tålmodigheten; platen krevde en lytter i rett modus, med ro i kroppen. Det ble meningsløst å hekte seg opp i enkeltspor. Den måtte høres som et hele, som ett stykke smul musikk for hvile og kontemplasjon.

Rating: 7/10