Dio – Inferno: Last In Live (SPV 2cd, 1998)

Cd1: 1) Intro; 2) Jesus, Mary & the Holy Ghost; 3) Straight Through the Heart; 4) Don’t Talk to Strangers; 5) Holy Diver, 6) Drum Solo; 7) Heaven and Hell, 8) Double Monday; 9) Stand Up and Shout; 10) Hunter of the Heart

Cd2: 1) Mistreated; 2) Guitar Solo; 3) The Last in Line, 4) Rainbow in the Dark; 5) The Mob Rules; 6) Man on the Silver Mountain; 7) Long Live Rock ‘n’ Roll; 8) We Rock

I forbindelse med Angry Machines dro Dio på verdensturne. Turneen startet i California i november 1996, med 23 konserter i USA. Deretter fulgte opptredener i Tyskland og Østerrike, alt før jul i 1996. I første halvdel av 1997 ble det ytterligere 76 konserter, i Europa, Japan og USA, før det hele ble avsluttet i Sør-Amerika.  Dio bestod da av Ronnie James Dio (vokal), Tracy G (gitar), Larry Dennison (bass), Scott Warren (keyboards) og Vinnie Appice (trommer). Det ble naturligvis gjort opptak av konsertene og i februar 1998 ble Inferno: Last In Line utgitt. Opptakene var hentet fra Chicago, Illinois, New York City, Bremen og Tokyo.

Det ble aldri utgitt et fullverdig livealbum under Dios glansperiode på første halvdel av åttitallet. Det kom riktignok en EP i 1986 med konsertopptak (Intermission). Det var imidlertid en frustrerende sak, som ble utgitt for å holde interessen vedlike mellom studioplatene. Dobbelt cd-en dokumenterte nok Angry Machines-turneen på dekkende vis, men var likevel en skuffelse. Konsertene tok for seg mye av Ronnie James Dios karriere, der hans tid i Rainbow og Black Sabbath fikk god plass, i tillegg til Dio-hits. Med et par unntak var det få nyere låter å finne. Sangene fra Rainbow- og Black Sabbath-periodene ble ikke tilført noe særlig, utover å være kompetente gjennomkjøringer. Originalversjonene var klart å foretrekke, både de opprinnelige studioversjonene og liveopptak med de opprinnelige gruppene. Man On On The Silver Mountain og Long Live Rock ´n´ Roll var dessuten veldig utspilt. Verst var likevel en lang, meningsløs versjon av Mistreated, David Coverdales glansnummer med Deep Purple. Linken var selvsagt Rainbow-sjef Richie Blackmore, men likevel. Riktignok sang Dio denne live med Rainbow på slutten av syttitallet, men låten ble aldri hans, og de 11 minuttene det pågikk opplevdes bortkastet.

Sangene fra Dio-årene klarte seg bedre, selv om Tracy G ikke matchet Vivian Campbells eleganse og evner som gitarist, på låter som Last In Line, Don´t Talk To Strangers og Rainbow In The Dark. Tracy Gs skurrete, røffe stil passet bedre på ferske Jesus, Mary And The Holy Ghost. Tradisjonell heavy metal trenger en viss eleganse og groove for å ikke ble traust og bakpå, og det klarte ikke Dio å levere særlig av her. Hovedpersonens stemme var intakt, men vokalen ble anstrengt og overkompenserende, som om han forsøkte for hardt å piske en halvdød hest. Det var heller ikke et sjakktrekk å inkludere dørgende kjedelige tromme-og gitarsoli.

Innpakningen bar preg av at gruppens kommersielle glansdager var over. SPV var åpenbart ikke villige til å bruke mye penger på omslaget, og bildene på omslaget og i heftet var amatørmessige og duse.

Rating: 4/10