Labraford – Prazision (Kranky cd, 1993)

1) Listening in Depth; 2) Accelerating on a Smoother Road; 3) Splash Down; 4) Disremembering; 5) Experience the Gated Oscillator; 6) Soft Return; 7) Sliding Glass; 8) C. of People; 9) New Listening; 10) Gratitude; 11) Skyward With Motion; 12) Everlast

Labraford ble stiftet av Carter Brown og Mark Nelson i 1991, i Richmond, Virginia. Robert Donne kom med etter det første albumet. Brown, Nelson og Donne utgjorde besetningen på de neste fem platene, der det siste kom i 2001. Samtlige album ble utgitt på Chicago-selskapet Kranky, som gjennom nitti- og totusentallet hadde en posisjon som et av de beste plateselskapene i USA. Selskapet ble stiftet av Bruce Adams og Joel Leoschke i 1993 og Labraford fikk æren av å være de første artistene som ga ut musikk på selskapet, registrert som krank 001. Ikke verst. Kranky konsentrerte seg mest om droner, elektronisk musikk, minimalisme og (spesielt) postrock. Navn som Godspeed! You Black Emperor, Jessamine, Dadawah, Deerhunter, Low, Flies Form The Sun, Grouper og Charalambides tørr være kjent for de aller fleste med interesse for undergrunns rock, og ga alle ut musikk på selskapet.

Labraford gjorde seg fortjent til en plass i den kresne listen av artister og musikken deres står igjen som noe av det beste som ble levert under den store, utvidede postrockparaplyen. Uttrykket var et stykke unna den typiske postrocken (om den finnes), med tunge trommer, store crescendo og tyktflytende gitarer. Labraford hentet inspirasjon fra stillfarne postrock-grunnleggere som Durutti Column og Talk Talk.  De hadde mer til felles med Bark Pyschosis’ ambientknirk enn for eksempel med Slints rock-som-postrock, for å prøve å sette i bås noe som ikke vil stå på stallen. De må også ha hørt Brian Enos ambientmesterverk, Spacemen 3 og Loops dronerock, moderne klassisk musikk, og kanskje tidlig Tangerine Dream og Klaus Schulze.

Prazision var et variert og lunefullt album., med dronene ambient, noe som nærmet seg tradisjonelle sanger, anslag av støymusikk og ting som lå midt imellom det nevnte. Et gjennomgående kjennetegn var en følelse av vektløshet, hvor det totale fraværet av trommer og perkusjon ga musikken et drømmende preg. Carter Browns forskjellige moogs, vocodere og basspedaler smeltet sammen med Mark Nelsons gitarer og tapemanipulasjon til et vakkert hele. Nelson stod også for sang og resitering av tekst. Stemmen hans lå som regel et stykke bak i lydbildet, mumlende og hviskende hemmeligheter like utenfor rekkevidde. Resultatet var dypt psykedelisk, langt unna tradisjonell rockemusikk.

Prazision var effektivt kuratert, der sporenes rekkefølge sørget for progresjon og spenning, og bidro til at lytteren fulgte interessert med hele veien.  Listening In Depth truet seg frem på skurrende gitarer og apokalyptisk elektronikk. At Labraford evnet å skrive «virkelige» sanger ble avslørt på Accelerating On A Smoother Road, selv om Brown og Nelson gjorde det de kunne for å gjemme bort de fengende elementene. Skjønnhet og hekt krevde uansett sin plass blant akustiske gitarer, moog-fantasier og begravd, ekkopakket sang. Den var et sjeldent høydepunkt i tidlig postrock. Splash Down fortsatte med sang fra Nelson, men her var det en mørkere stemning som ble dyrket, med elektriske gitartoner støttet av truende moog.

Disremembering drev frem på ambient gitarflak og stille resitering av tekst. Deretter bar det over i støyland, hvor et goldt, industrielt landskap åpenbarte seg på Experience The Gated Oscillator, før man ble hentet inn igjen med den Velvet-aktige balladen Soft Return.  I de påfølgende låtene fulgte det akustiske gitarer, snakkesang, ambient og bruk av vocoder. Prazision gikk inn for landing med den harske, skurrende Skyward With Moon, hvor følelsen av det hadde gått alvorlig galt der ute i verdensrommet var overveldende. Helt til slutt lå klagesangen Everlast, med uvanlig skrapende gitarbruk over Mark Nelsons vokal.

Rating: 8/10