Brian Eno & David Byrne – My Life In The Bush Of Ghosts (Sire LP, 1981)

1) America Is Waiting; 2) Mea Culpa; 3) Regiment; 4) Help Me Somebody; 5) The Jezebel Spirit; 6) Very, Very Hungry; 7) Moonlight In Glory; 8) The Carrier; 9) A Secret Life; 10) Come With Us; 11) Mountain Of Needles

Under innspillingen av Talking Heads’ More Songs About Buildings And Food, som Brian Eno produserte, fant David Byrne og Eno tonen også privat. De ble rett og slett gode venner. Onde tunger vil kalle det et møte mellom to store ego, som spilte opp til hverandres egenkonstaterte genialitet, med en ekskluderende gutteklubbmentalitet som en del av konseptet. Etter sigende ble de øvrige medlemmene i Talking Heads godt forsynt av de to turtelduene. Det stod ikke i veien for at de skapte stor musikk sammen. I løpet av få år ble det leverte tre klassiske album i Talkning Heads Fear Of Music og Remain In Light, og duoalbumet My Life In The Bush OF Ghosts.

På ferie i Thailand i 1979 hadde Brian Eno lyttet til kassetter med Fela Kuti og et opptak fra BBC med forskjellige engelske dialekter. Han hadde mistet interessen for sin egen stemme og hadde fått nok av å lage poplåter som han «måtte» synge selv. Løsningen for veien videre fant han i spenningen mellom det rytmiske Afrika spesielt og funk generelt på den ene siden, og opptak av stemmer på den andre siden. David Byrne delte Enos interesse for afrikansk musikk, og funk spilte en viktig rolle i Talking Heads, der fire bleke amerikanerne tilførte sin hvite, kantete new wave en solid tøtsj av danserytmer. Byrne hadde også samarbeidet med Arthur Russell, og bidratt med gitar på noen av hans discoinnspillinger på slutten av syttitallet.

My Life In The Bush Of Ghost ble spilt inn før Talking Heads’ Remain In Light, men ble utgitt i februar 1981, drøye fire måneder etter nevnte klassiker. Årsaken til at det tok tid før platen ble utgitt, var tiden det tok å klarere alle samples som ble brukt. Det var lett å forstå at det arbeidet tok tid, for her var det mange samples. Albumet var kjemisk fritt for sang fra Eno og Byrne og «vokalarbeidet» bestod av opptak fra radio, kassetter med taler, gudstjenester og annet. I jakten på forskjellige stemmer og uttrykk lette de etter emosjonelt sterke røster; sinte radioverter, gale innringere, eksorsister, eksalterte arabiske sangere, forkynnere og gudstjenester av den utadvendte sorten.

Samplere var ikke tilgjengelig i 1980, så opptakene ble lagt på musikken etter prøve og feile-prinsippet. Byrne og Eno brukte to tapemaskiner som gikk samtidig, en med den innspilte musikken og en med andre lydopptak. At de fikk alt til å smelte sammen så godt var en prestasjon på nivå med Frank Zappas klipp og lim-teknikk på de tre første platene med Mothers Of Invention, og det sier ikke så rent lite.

Det var flust med inspirasjonskilder bak My Life In The Bush Of Ghost, blant annet Jon Hassels Fourth World Music, Pierre Schaeffers music concrete, feltopptakteknikker, og arabisk og afrikansk sang. Aller viktigst var likevel rytmene; rytmene til Fela Kuti, Miles Davis cirka On The Corner, James Brown, og Sly Stones’ Africa Talks To You. Midt i kunstmusikkreferanser og blodig funk stod Eno & Byrne med sin aldri sviktende sans for melodi og fengende elementer. Begge hadde en dyp melodiøs åre, som sørget for det lille ekstra kneppet som løftet musikken opp fra et interessant, tidlig eksempel på bruk av feltopptak og world music-inspirasjon, og over i det lyttervennlige og klassiske.

Det er ikke ett unødvendig øyeblikk på My Life In The Bush Of Ghost. Samtlige spor fungerte både som en del av helheten og som et frittstående stykke musikk. Det beste var det å lytte til fra start til slutt, men du kunne sette stiften ned hvor som helst og ble forbløffet. Sjokket over åpningssporet America Is Waiting var voldsomt for en syttenåring i 1981, og det er fortsatt en sann svir å høre radioverten fra San Francisco prate over den hypnotiske funken som banker i vei. Kongesporet var likevel Regiment, hvor Dunya Yunis, en libanesisk sangerinne, var klippet inn over rytmene. Og så må The Jezebel Spirit nevnes; kanskje det kuleste rytmesporet på hele platen – tilført stemmen til en uidentifisert eskorsist. Skremmende; det ble danset, svettet og frosset.

My Life In The Bush Of Ghosts fikk stor innflytelse på hip hop og elektronisk musikk. Vel fortjent for den hamrende funken som stod i en storm av toner og puls, for det aller meste fremført av Eno og Byrne selv, med hjelp her og der fra helter som Bill Laswell, Robert Fripp, Prairie Prince og Chris Frantz.

Rating: 9,5/10