Dio – Magica (Spitfire cd, 2000)

1) Discovery; 2) Magica Theme; 3) Lord of the Last Day; 4) Fever Dreams; 5) Turn to Stone; 6) Feed My Head; 7) Eriel; 8) Challis; 9) As Long as It’s Not About Love; 10) Losing My Insanity; 11) Otherworld; 12) Magica (Reprise); 13) Lord of the Last Day (Reprise) ; 14) The Magica Story   

Magica, Dios åttende studioalbum, ble utgitt i mars 2000, og som vanlig hadde det vært utskiftninger i besetningen. Denne gangen var det imidlertid en ny vri på endringene.  Flere tidligere medlemmer var tilbake. Både Jimmy Bain (bass) og Simon Wright (trommer) var på plass og det var også gitarist Craig Goldy. Magica ble det første albumet Goldy deltok fullt ut på, etter at han var innom en kort periode rundt innspillingene av Dream Evil i 1987.

I år 2000 befant Dio seg langt unna enhver hip metaltrend.  Renessansen for den opprinnelig heavy metalen, som oppstod rundt NWOBHM, var fortsatt noen år unna. Metalkritikere var opptatt av doom, black metal, grindcore og all verdens avarter av rabalder, i grunn det meste bortsett fra tradisjonell heavy. Det faktum hindret ikke Dio i å returnere til gamle trakter. Nå var det ut vinduet med tekster om den moderne verdens elendighet og tilbake til fantasy-land. Det vil si til det universet som dominerte på de fire første albumene, som også var de som hadde gjort det best kommersielt sett.

Ronnie la an et konsept om underverdenen Blessing, som var befolket av helter og skurker, og som han som forsøksvis kokte sammen til et konseptalbum. Hele narrative ble fortalt avslutningsvis av sangeren selv, i et 14 minutter langt stykke. Historien var dessverre ikke verken original eller spennende, og ble mest staffasje for musikken. Likevel hadde Ronnie planer om både Magica II og Magica III, planer som aldri ble realisert innen han gikk bort ti år senere i 2010.

Borte var også alle forsøk på en modernisering av det musikalske uttrykket. Elementer fra grunge, industrirock og doom var stort sett fraværende, til fordel for en retur til det uttrykket som hadde gitt suksess på første halvdel av åttitallet. Det var kun måtelig vellykket. Det åpnet med den svulmende og filmatiske Discovery/Magica Theme, som var artig i all sin elleville pompøsitet. Her ble det malt med den absolutt bredeste penselen. Deretter fulgte Lord Of The Last Day, platens klart beste spor. Her traff Dio spikeren hodet, med dramatiske riff og deilig, dyster atmosfære. Den var Day er noe av det beste de hadde gjort nord for de første platene. Den påfølgende Fever Dreams var heller ikke verst. Den tøffet seg frem på typisk vis og minnet kraftig om tidlig Rainbow. Og det måtte være lov for Dio, Ronnie sang jo tross alt på deres beste album.

Etter den lovende starten falt albumet mer eller mindre sammen. Låtene ble fattigmannskost, med utslitte formler og mangel på høyde, som selv en så god gitarist som Goldy slet med å få liv i. Verken Turn to Stone, Feed My Head, Eriel eller Challis klarte å tenne gnister av betydning, og med As Long As It’s Not About Love og Losing My Insanity ble det direkte ille; det var to grufulle powerballader som var utenfor redning. Litt bedre ble det avslutningsvis med den røffe Otherworld og reprisen på Lord Of The Last Day, men det var ikke nok til å redde helhetsinntrykket av Magica.

Rating: 5,5/10