Drive-By Truckers – A Blessing and A Curse (New West cd, 2006)

1) Feb 14; 2) Gravity’s Gone; 3) Easy on Yourself; 4) Aftermath USA; 5) Goodbye; 6) Daylight; 7) Wednesday; 8) Little Bonnie; 9) Space City; 10) A Blessing and a Curse; 11) A World of Hurt

Med årene hadde Drive-By Truckers opparbeidet seg en solid posisjon i roots- og rock interessertes oppmerksomhet, og med The Dirty South var de for første gang inne på albumlistene i hjemlandet. Det ble riktignok kun 137. plass som bestenotering, men med A Blessing And A Curse klatret de til 50. plass. Det var et skikkelig gjennombrudd for sliterne fra Alabama etter 10 års intens innsats, med en serie plater og utallige konserter

A Blessing And A Curse var Drive-By Truckers største kommersielle suksess så langt, men også et kontroversielt album blant tilhengerne. For første gang hadde kvintetten endret på det musikalske uttrykket, som riktignok hadde utviklet seg opp gjennom årene, men som hele veien hadde holdt seg med et halvt bein i sørstatsrocken, godt supplert med countryrock, punk og hard rock. Denne gangen var det andre inspirasjonskilder som dominerte, som klassisk rock, ballader med innslag av soul og country, og power pop. Patterson Hood understreket at de alltid hadde elsket band som Big Star og The Replacements. Det var lett å høre, selv om det ikke var snakk om et fullstendig sceneskift. Hood, Cooley og Isbells særpreg var det ikke mulig å utslette, og evnen og viljen til å fortelle små og store historier var til stede i fullt monn.

A Blessing And A Curse ble det siste albumet med Jason Isbel som medlem. Hans ende i bandet foregikk ifølge de involverte i fordragelighet, selv om det dukket opp kommentarer fra Isbell senere om at det ikke var helt uproblematisk. Uansett var det synd at han forsvant ut, selv om hans sterke soloplater var en god trøst. Han hadde markert seg som en tidvis genial bidragsyter. Hood har uttalt at gruppen hadde problemer med å enes om en felles retning på A Blessing And A Curse, og at det nærmeste felles multiplum de kom var klassisk rock. Det var muligens en pen måte å fortelle om underliggende problemer på. Samarbeidsproblemer og misfornøyde fans til tross, A Blessing An A Curse endte opp som et upretensiøst overskuddsprosjekt. Platen var en fornuftig pustepause fra de mer ambisiøse forgjengerne og for så vidt etterfølgerne, og en anledning til å vise frem en annen side av bandet.

Dave Barbe produserte som vanlig. Han ga musikken et direkte og livlig uttrykk. Mye av grunnen var sikkert at sangene var ferske da de ble spilt inn, noen sågar skrevet kun timer før de ble festet til (digital) tape. Albumet hadde kortere spilletid enn mange av forgjengerne og klokket i mål på 46 minutter. Det gjorde at man ikke satt tilbake like overkjørt som da det trehodede gitarmonsteret dundret mot deg i mer enn en time.

Alle sangene hadde noe ved seg, selv om helheten ikke var like mektig som på de to nærmeste forgjengerne. Tekstene fortalte som vanlig historier om folk og livene deres, gjerne med utgangspunkt i den lille mannen og kvinnens problematiske tilværelse. Alle tre låtskrivere viste eleganse og empati. Jeg synes også inspirasjonene kledde dem, der de viste frem andre sider av sine musikalske røtter.

Det mektige tittelsporet var en seig rocker og en av Hoods beste låter så langt. Også Cooley leverte en av sine aller fineste sanger i balladen Space City. Også hans andre bidrag, Gravity’s End, holdt topp klasse; en stilig countryrocker som slett ikke hadde gjort seg bort blant Steve Earles beste sanger. Isbell hadde også to bidrag og begge holdt sedvanlig høyt nivå. Easy On Yourself var klassisk amerikansk rock, som en oppdatert variant av den «nye amerikanske bølgen» av gitarband som slo inn som en tsunami på første halvdel av åttitallet. Hans andre bidrag, Daylight, hadde mye av den samme atmosfæren og stil, selv om den lå nærmere syttitallets klassiske rock. Hood stod ikke tilbake for de to andre denne gangen, tvert imot. Det skarpe tittelsporet er nevnt, og han klarte seg like godt i balladeform. Little Bonnie var en rørende historie om en jentunge som ikke fikk vokse opp, og den avsluttende A World Of Hurt var dyp countrysoul av beste sørstatsmerke.

Rating: 8/10