Labraford – A Stable Reference (Kranky cd, 1995)

1) Mas; 2) El Lago; 3) Streamlining; 4) Banco; 5) Eero; 6) Balanced on Its Own Flame; 7) Star City, Russia; 8) Comfort; 9) SEDR 77

Da Kranky i mai 1995 hadde kommet frem til utgivelse nummer seks (Krank006), var det klart for Labrafords andre album. Både Kranky og Labraford skyndte seg langsomt. Siden debuten hadde bassist Robert Donne kommet til, slik at den opprinnelige duoen Carter Brown og Mark Nelson ble en trio. Lenger unna powertrio var det imidlertid vanskelig å komme. Her var det det beregnede, atmosfæriske som ble dyrket, langt unna alt som kunne smake av hard rock og klisjeer. Bassist Dunne hadde riktignok bakgrunn fra mathrock bandet Breadwinner, som kastet inn håndkleet etter kun to singler og en EP. Dunne var en talentfull musiker og fikset overgangen fra Breadwinners harkete rock til Labrafords myke utskeielser elegant.

Labraford bidro med en låt på Ambient 4: Isolationism, en dobbel samleplate som Kevin Martin (God, Techno Animal, Ice, The Bug, King Midas Sounds) satte sammen og som kom ut på Virgin i 1994. Her var de i godt selskap, med artister som KK Null, Jim O´Rourke, Techno Animal, Scorn, Disco Inferno, Aphex Twin, AMM, Nijiumu (aka Keiji Haino), Main og flere. Opplegget passet Labraford utmerket, og satte trioen i en riktig kontekst, det vil si blant eksperimentelle musikere som lente seg mot postrock, elektronika, avantgarde og improvisasjon.

A Stable Reference ble spilt inn på American University i Washington D.C, av alle steder. Det antas at en eller flere av de tre medlemmene hadde et forhold til det private forskningssenteret. Resultatet ble et album som søkte seg videre fra debuten. De tre medlemmene skrev musikken sammen, mens vokalist Mark Nelson stod ansvarlig for tekstene. Den største endringen fra sist stod Robert Dunnes basspill for. Han sørget for en jording av deres ellers så svevende, abstrakte uttrykk. Dermed ble A Stable Reference tyngre og mer solid i sitt anslag enn debuten. Musikkens form var dog ikke spesielt annerledes. De ni sporene dyrket videre utgravningene fra debuten, med spaceballader og abstrakte støysendinger.

I de mest låtbaserte stundene vandret vokal (ofte dypt i lydbildet), keyboards og gitarer over Donnes bass, som lå og ruget og holdt det hele så nær jordkloden som mulig. Labraford lagde ikke sanger-som-sanger, de foretrakk atmosfære og teksturer. Det var smaken av luft og undring som hektet seg fast hos lytteren, mens sporene fløt over i hverandre.  Låtene ble brutt opp av støysoner. Her ble det straks mørkere, med tung luft og klaustrofobisk stemning, uten at uttrykket ble klinisk støymusikk. Det var langt fra Labrafords skurrende knirk til for eksempel de japanske Incapacitants og Merzbow, eller den amerikanske støy-undergrunnen for den saks skyld.

A Stable Reference var mer samlet enn debuten, der den dyrket sakte vals som form gjennom hele albumet. Platen var fjern i sin dunkle skjønnhet, men aldri overfladisk; Labraford mente alvor, tenkte store tanker og følte. Albumet viste en trio som vandret i ring rundt seg selv. Instrumenter og musikere var et lukket kretsløp. Det var ingen bevisst utestenging av lyttere og omgivelser, mer enn konsekvens av motiv og konsentrasjon. Slik sett gjorde trioen det nokså vanskelig for seg selv og for lytteren, men fant man først nøkkelen til orkesterets dør var belønningen stor. Det var aldri hastverk i Labrafords verden. Derfor kunne også lytteren ta den tiden som trengs.

Etter utgivelsen av A Stable Reference turnerte de med Tortoise og Stereolab, og fikk gjennom det oppmerksomhet fra et publikum som forstod hva de tre ville med musikken sin.

Rating: 8/10