Dio – Killing The Dragon (Spitfire cd, 2002)

1) Killing the Dragon; 2) Along Comes a Spider; 3) Scream; 4) Better in the Dark; 5) Rock & Roll; 6) Push; 7) Guilty; 8) Throw Away Children; 9) Before the Fall; 10) Cold Feet

Magica var en liten opptur, både kommersielt og blant fansen. Ronnie fortsatte ufortrødent videre og i 2002 gikk bandet hans i studio på nytt. Resultatet ble Killing The Dragon. Det var som vanlig utskiftinger i besetningen. Craig Goldy sluttet etter Magica. Doug Alrich ble hentet inn som ny gitarist. Han hadde vært med i forskjellige metal- og hardrock band fra lavere divisjoner før han ble med i Dio etter å ha blitt kjent med Jimmy Bain. Rytmeseksjonen med Bain og Simon Wright var fortsatt på plass.

Ronnie hadde gitt opp å være moderne og fortsatte i stilen som hadde gitt suksess på åttitallet. Killing The Dragon var et bedre album enn den pompøse og baktunge Magica, selv om også førstnevnte hadde sine svakheter. Dio fungerte best da Ronnie hadde en skikkelig låtskriver å støtte seg på, noe han ikke hadde hatt på mange år. Han valgte å produsere selv. Han hadde hatt godt av å ha en erfaren produsent med seg, som kunne ha bidratt med nye ideer og ikke minst vært et sårt tiltrengt bullshit-filter. Slikt var det kanskje ikke penger til på plateselskapet Spitfire. Dermed ble resultatet litt halvveis. Det var synd, for de var på skuddhold av et godt album. Det fete og tunge lydbildet passet godt til låtene og det var lite av plagsomme, cheesy keyboards denne gangen. Rytmeseksjonen med Bain og Wright var solid og Dio sang godt hele veien. Han hadde lagt av seg de mest teatralske faktene, noe som gjorde lyttingen mindre slitsom.

De beste sangene kom først. Tittelsporets galopperende rytmer og melodiføring minnet om Iron Maiden, noe som fungerte overraskende godt. Along Came A Spider var klassisk heavy metal ala 1985. Scream var en liten nedtur, men Better In The Dark løftet det hele igjen. Her fikk Alrich vist seg frem som den gode gitaristen han var. Rock & Roll hadde et herlig riff og deilig dyster stemning, men refrenget ble for enkelt, noe som trakk litt ned. Etter fire av fem godkjente låter ramlet dessverre albumet sammen. Resten hadde en akutt mangel på substans og minneverdige øyeblikk; Throw Away Childen var slitsom og seig, barnekor til tross. Before The Fall manglet melodi og riff. Og slik fortsatte det.

Tematikk og symbolbruk var Dio ala åttitallet, med drager, mørke og dyster fantasy. Det ble klisjefylt og alminnelig, og skapte ikke særlig til atmosfære, heller tvert imot. Så skal Ronnie ha honnør for teksten til Throw Away Children, som tok for seg barneprostitusjon og unger som forsvant. Den skulle opprinnelig brukes av organisasjonen Children Of The Night, men det ble ikke noe av. Teksten ble vurdert som for mørk.

Rating: 6/10