Brian Eno – Ambient 4: On Land (EG LP, 1982)

1) Lizard Point; 2) The Lost Day; 3) Tal Coat; 4) Shadow; 5) Lantern Marsh; 6) Unfamiliar Wind (Leeks Hills); 7) A Clearing; 8) Dunwich Beach, Autumn 1960

Da Eno i april 1982 ga ut sitt åttende soloalbum, var det fire år siden sist, da Music For Films kom ut. Music For Films var en samling av uutgitte innspillinger, slik at det vel var mest korrekt å se på On Land som oppfølgeren til Ambient 1: Music For Airports, som i likhet med Music For Films kom ut i 1978. I mellomtiden hadde Eno vært sedvanlig, manisk aktiv, med en drøss plater innspilt i samarbeid med andre. I tillegg hadde han produsert Talking Heads, David Bowie, Larajaii og No Wave-scenen i New York.

Selv om Eno fortsatte å utvikle den ambiente musikken utover åtti- og nittitallet, var Ambient 4: On Land det siste albumet i Ambient-serien. Det var en verdig avslutning og tilsammen viste de fire platene en forbløffende utvikling av en ny sjanger. Først gjennom den banebrytende Music For Airports, som la en målgivende pasning til videre utvikling av stilen. Deretter gjennom samarbeidet med Harold Budd og hans klassisk skolerte piano, i kortere stykker på The Platoux Of Mirrors, og så innspillingene med originalen Larajai, spilt inn under hans navn og titulert Ambient 3. On Land var flott avslutning på kvartetten, både gjennom å være et utmerket album isolert sett, men også gjennom å inkorporere nye elementer i sjangerens ganske stramme rammer.

Eno hadde en velutviklet sans for melodi og harmoni, noe som preget alle platene frem til On Land. På On Land forlot han den verdenen, til fordel for et mytisk, trykkende lydlandskap, hvor melodilinjer kun var å ane. On Land var påvirket av samarbeidet med Jon Hassel og hans ideer om Fourth World Muisc. Hassel gjestet også på et av sporene på platen. At Eno hadde sans for den eksperimentelle tyske musikken fra syttitallet visste vi fra før, blant annet gjennom samarbeidet med Cluster og Neu!, og denne gangen var også inspirasjonen fra Tangerine Dream, Deuter og Klaus Schulze tydelig.

Inspirasjonskilder til tross, On Land var et originalt og rett ut rystende album. Her åpnet Eno døren til nok et nytt rom i det ambiente huset. Han kombinerte synthesizere og annen elektronikk med feltopptak, innsmett av tradisjonelle instrumenter og elementer av lyd fra utradisjonelle objekter. Musikken var fremmedartet, men likevel forståelig, nær og samtidig utenfor rekkevidde. De åtte stykkene beveget seg sakte fremover over konkrete landskap. On Land var en hyllest til og markør av forskjellige steder og personer. Lizard Point viste til det sørligste punktet i Storbrittania, sørvest i England. Eno vokste opp i East Anglia, som ble hyllet i Lantern Marsh. Det samme gjaldt Leak Hills, en liten skog der han lekte som barn.

På Shadow var Jon Hassels trompet bearbeidet til det ugjenkjennelige. Det skapte en atmosfære av tapte sjelers fortvilelse; en fjern nærhet i en musikk spilt fra en annen dimensjon, som om de rastløse sjelene til avdøde jazzmusikere spilte for deg fra den andre siden.

Dunwich Beach, Autumn 1960 var oppkalt etter et landområde som sakte, men sikkert løste seg opp i sjøen, over en periode på mer enn tre hundre år. Historien satte musikken i perspektiv; det var et nytt uttrykk som fant sin plass i verden, og deretter løste seg opp, for så å bli en del av utallige musikeres vei videre.

Mange holder On Land som Enos største øyeblikk. Etter sigende har platen også en spesiell plass i mannens hjerte. Jeg er også veldig glad i den, selv om den ikke når helt opp til Music For Airports, Another Green World og Before & After Science. Disse tre kan jeg spille uansett humør og form. On Land er mer krevende og avhengig av konsentrasjon.

Rating: 9/10