Scott Walker + SunnO))) – Soused (4AD 2LP, 2014)

1) Brando; 2) Herod 2014; 3) Bull; 4) Fetish; 5) Lullaby

Et samarbeid mellom Scott Walker og Sunn O))) var kanskje ikke det verden så for seg, men du verden hvordan forventingens bue ble spent da ryktene begynte å gå om at de var i studio sammen. Alle erfaringer og skuffelser fra diverse superstjernesamarbeid opp gjennom årene ble glemt i forventingens jubel.

Scott Walker hadde en av de underligste karrierene innen populærmusikken. Han ble stor popstjerne som en del av trioen Walker Brothers midt på sekstitallet. I årene mellom 1967 til 1970 ga så han ut fire enestående soloalbum, som alle fortjener klassikerstatus. Syttitallet var derimot ikke Walkers tiår. Han leverte en rekke svake plater, der han rotet rundt tilsynelatende uten mål og mening med karrieren sin.  Et comeback med Walker Brothers i 1978 resulterte i albumet Nite Flite, hvor han viste høyde igjen. I 1984 gjorde han comeback som soloartist med Climate Of Hunter, et sterkt og originalt album, som likevel ikke forberedte musikkverden på triologien Tilt (1995) – The Drift (2006) – Bisch Bosh (2012). På disse platene serverte Walker noe av den mest singulære, fremmedartede og fascinerende musikken som har blitt utgitt. Her klippet han strengen til alt av kommersiell popmusikk, og fordypet seg i lumske stemninger, underlige tekster og styggvakker musikk, alt preget av hans pompøse og kraftfulle baryton.

Inn i Scott Walkers verden trådde så våre gitarvenner i Sunn O))). Og la det være sagt, Soused var for alle gode formål et Scott Walker-album. Platen ble utgitt på «hans» plateselskap 4AD, alle låtene ble sunget av Walker, som også skrev tekstene. I tillegg produserte han sammen med sin faste samarbeidspartner Peter Walsh. Det var naturligvis mulig å kjenne påvirkningen fra Sunn O)))s mektige isfjell av gitarer og atmosfære, men det var alltid plassert i Walkers univers.

Sett i forhold til Walkers tre forutgående utgivelser var Soused nærmest som en ettertanke å regne; en oppsummering og en måte å puste ut på etter den kreative utblåsningen triologien utgjorde. Musikken var ikke fullt så intens og tekstene mindre preget av mening og innhold i lag på lag. I sum var Soused mindre monoman.

De fem sporene hadde likevel mye å by på. Åpningen Brando satte tonen, der Walker ropte ut «Ah, The Wide Missouri». En hårmetal-inspirert gitar flerret lydbildet, før veien gikk inn i en verden av sadomasochisme; Marlon Brandos verden. «A Beating Would Do Me A World Of Good» remjet Walker, mens piskeslagene dundret over en hissig elektronisk beat og hakkete gitarer. Det var mektig, sykt og fantastisk; var det slik han hadde det Marlon?

Herod 2014 diskuterte et av Walkers tilbakevendende tema; det totalitære, med overvåking og kontroll. Om moren som fortvilet gjemte unna barna sine. Unna hva? Musikalsk var det typisk Walker, med flere skiftende tema, det melodiøse sabotert av støy, elektroniske viderverdigheter og uvanlige instrumentelle løsninger. Herod 2014 ruget over sinnet, den snublet og skled i et forsøk på å unnslippe. Det var sterkt og empatisk, stygt og vakkert.

Bull var nærmere heavy metal, eller var det heavy meta?, med Sunn O)))s gitarer vel på plass, i alle fall i perioder. Teksten var helt ute; «Fire-Ant Necklace, Bump The Beaky!» ? Selve låten var hektende og nesten fengende, uvanlig «melodiøs» faktisk. Fetish var avant-industrirock, hvor en undrende Walker sang for seg selv mens tungindustrien, i form av støy, moog, synths, gitarer og noe som hørtes ut som løpske maskiner, holdt det gående.

Lullaby avslutter platen og passet på å roe det hele ned. En lett rytmikk og dronene synth, sammen med den sedvanlige elektroniske uroen, lå under en Walker i det mytiske hjørnet;

«Tonight my assistant will pass
Among you
His cap will be empty»

Lullabye tok sats etter hvert, men var alt i alt en passende, relativt avdempet avslutning på et høyst originalt album.

Rating: 8/10