Jason Isbell – Sirens Of The Ditch (New West cd, 2007)

1) Brand New Kind of Actress; 2) Down in a Hole; 3) Try; 4) Chicago Promenade; 5) Dress Blues; 6) Grown; 7) Hurricanes and Hand Grenades; 9) In a Razor Town; 10) Shotgun Wedding; 11) The Magician; 12) The Devil Is My Running Mate

Jason Isbell sa takk for seg i Drive-By Truckers i 2007, etter seks år, seks år som medførte deltakelse på tre album og en haug med konserter. Han var ikke den som bidro med flest sanger, men de han hadde med holdt alltid høy kvalitet. Isbell var en fin motvekt til Patterson Hood og Mike Cooley, med sin countrysoul og pop-inspirerte sanger og karakteristiske stemme. Årene i Drive-By Truckers må ha vært viktige og formende for Isbell, som bare var 22 år da han ble med i 2001.

I 2007 stod har på egne bein og gikk løs på en solokarriere. Han hadde spilt inn sanger med sikte på et soloalbum i flere år allerede, og sommeren 2007 slapp han sitt første soloalbum. Sirens Of The Ditch ble utgitt på New West, samme plateselskap som Drive-By Truckers var signert til.

Alle sangene på Sirens Of the Ditch var komponert av Isbell og spilt inn i Fame Studios i Alabama, mellom 2004 og 2007. I Fame stod han på skuldrene til musikkhistoriens kjemper. Han hadde god hjelp, blant annet av en som hadde vært med på et utall klassiske innspilinger i det samme studioet. Spooner Oldham bidro med Hammond, som han hadde gjort for Aretha Franklin og mange andre. I tillegg var Drive-By Truckers medlemmene Patterson Hood, Brad Morgan og Shonna Tucker (gift med Isbell på dette tidspunktet) med, Hood også som medprodusent. Drive-By Truckers faste produsent David Barbe spilte keyboards og John Neff, samme gruppes faste gå-til mann på pedal steel, var også hjertelig tilstede.

Sirens Of the Ditch var mindre intens og hardtslående enn det Drive-By Truckers pleide å levere. Dét var ikke overraskende. Isbell hadde representert den mykere siden av bandet da han var med. Der Cooley og Hood nærmet seg country og tradisjonsmusikk med utgangspunkt i punk, tok Isbell sats i våt countryjord. Arrangementene var åpne som det amerikanske slettelandet. Akustiske gitarer, piano og forsiktig rytmeseksjon dominerte, selv om det også var plass til røffere låter, uten at han på noe tidspunkt rev ned teltet. Han var en sjelfull, «naturlig» sanger, som løftet følelser og empati ut av tekstene og inn i sjelen på lytteren.

Platen holdt dessverre ikke like høyt nivå hele veien. Noen av sangene var rene stiløvelser, med løsninger man hadde hørt mange ganger før. Særlig i bluesbaserte Down In a Hole og Hurricanes And Hand Grenades var det vanskelig å holde konsentrasjonen oppe. Han hadde heller ikke like skarp penn som sine tidligere kolleger Mike Cooley og Patterson Hood, og hadde foreløpig ikke samme evne til å skrive fengslende fortellinger.

Halvslappe bluesøvelser ble likevel fort glemt da de sterke balladene rant ut av høyttalerne. Pianodrevne Chicago Promenade og Dress Blues var smellvakre, melodiøse høydepunkter. The Magican var en klassisk countrylåt for alle årstider, og In A Razor Town og The Devil Is My Running Mate var ikke mye dårligere.

Av rockelåtene var det flere som var midt på treet, men Shotgun Wedding var et høydepunkt, med jublende løft i refrenget. Her viste Isbell at han var i stand til å skrive semikommersiell rockemusikk like godt som hvem som helst.

Selv om Sirens Of A Ditch ikke gjorde så mye av seg kommersielt, var han i gang og hadde allerede et navn etter sin tid i Drive-By Truckers. Han skulle etter hvert få betydelig luft under vingene som soloartist, både kunstnerisk og kommersielt. I løpet av ti år hadde han plater på topp ti i USA.

Rating: 7/10