Labraford – Labraford (Kranky cd, 1996)

1) Phantom Channel Crossing; 2) Mid-Range; 3) Pico; 4) The Cipher; 5) Lake Speed; 6) Scenic Recovery; 7) Battered

På sitt tredje selvtitulerte album fikk Brown, Nelson og Donne hjelp av Chris Johnston på fiolin. Albumet ble spilt inn på hjemlige trakter, i Sound Of Music Recording Studios, i Richmond. Denne gangen la trioen mer vekt på låter; váre sanger som fungerte som myke dundyner i nattens mørke. Det var mye bruk av lummert orgel, hviskende vokal, bass, fiolin og ensomme gitartoner, med de reneste melodiene de hadde laget, uten at selve formelen og ideen om å skape atmosfæregjennom teksturer og undring var forlatt. Slik sett representerte platen utvikling langs en linje mer enn et stort skritt i en ny retning.

«Labraford» var mer tilgjengelig og mindre avantgardistisk enn de to første platene. De brøt ut av det lukkede systemet de befant seg i på A Stable Reference, satte døren på gløtt og åpnet vinduene. Den dunkle, småskumle skjønnheten var likevel i behold. Vokalen var mer tilstede og tok tidvis steget ut i sang, i motsetning til den mumlende resiteringen fra tidligere.

De søkte seg på plass også denne gangen. For tredje gang på rad var det en løs start, med rumling i det fjerne, ambient løsøre og industrielt rusk.  Åpningene kunne høres som ethør her! til lytteren, hvor trioen ba forsiktig om oppmerksomhet. Om lytteren ikke var konsentrert kunne man la det være, hilsen Labraford.

Abstrakte Phantom Channel Crossing gled rett over i Mid-Range, hvor det raskt ble brettet ut en vakker melodi, som skrapte sakte over asfalt på et skadeskutt orgel, mens gjestemusiker Chris Johnstons fiolin blødde forsiktig i bakgrunn. Deretter våknet låten for alvor, og gitar, bass og sang meldte seg omsorgsfullt på rundt orgel og fiolin. Det låt hyperintenst og tilbakelent samtidig, som Joy Division på valium, spilt gjennom en nesten lydtett vegg.

Mark Nelsons sang ledet an videre i Pico, som hadde en lettere stemning, men som for alle gode formål var en fortsettelse av Mid-Range. Disse to låtene var noe av det mest hektende og spenstige Labraford noen gang ga ut. The Cipher var tilbake i det instrumentale åpningssporets atmosfære av fare og undring, og ble et passende avbrekk og avrunding av første del av albumet, før den nesten syv minutter lange Lake Speed innledet en imaginær del to. Den åpnet med urovekkende sirener av fiolin og orgel, før Nelson lente seg frem mot mikrofonen og sang så lytteren nesten hørte hva det hele handlet om. Nelson støttet seg på det dronene orgelet – et gjentagende virkemiddel på platen- og en smått hektisk stemning, til Labraford å være, vel og merke.

På Scenic Recovery malte de på et lerret av americana ala Friends Of Dean Martinez; twang i gitaren, over store, åpne sletter med sand og tørr, varm luft. «Labraford» fikk sin konklusjon med åtte minutter lange Battered, som kombinerte balladeform med gyngende mystikk og teksturer i lag på lag, spilt bak et tynt lag av bomull.

Rating: 8/10