Dio – Master Of The Moon (SPV cd, 2004)

1) One More for the Road; 2) Master of the Moon; 3) The End of the World; 4) Shivers; 5) The Man Who Would Be King; 6) The Eyes; 7) Living the Lie; 8) I Am; 9) Death by Love; 10) In Dreams

Master Of The Moon ble Dios siste studioalbum. Bak et retro omslag fantes 10 nye låter, som heller ikke brukte unødvendig mange kalorier på å fremme nyskaping. Her fortsatte det i samme stil som tidligere, med klare konsesjoner til gruppens mest suksessfulle periode på åttitallet.

Heavy metal-sjangeren var kjent for hyppige skift av bandmedlemmer, og en nær incestuøs bruk av musikere på kryss og tvers. Dio tok dette «konseptet» til maks, og skiftet medlemmer i et rasende tempo. Denne gangen var det nok en gang to tidligere medlemmer som tilbake, nemlig bassist Jeff Pilson og gitarist Craig Goldy. Goldy hadde spilt på Dream Evil og Magica, sistnevnte så sent som i 2000. Pilson var med på ganske vellykkede Strange Highways og mindre minneverdige Angry Machines. Simon Wright var fortsatt på plass, og denne gangen var også keyboardist Scott Warren fullverdig medlem av bandet.

Dessverre ble Master Of The Moon nok et album med noen gode og mange mindre minneverdige låter. Nok en gang var det altfor mye som gikk for seg uten minneverdige riff eller melodilinjer. Opplevelsen av at Dio var fornøyd med å legge et par tre låter til sin kanon av klassiske låter, for å så å fylle på med det man kunne sparke opp av grusen, var vanskelig å komme unna. Heller ikke tekstene makter å tilføre til helheten, der den ene klisjeen om «fire burning, evil, dreams og being strong» tok livet av den neste, i et eneste banalt kjør.

Det åpnet friskt med One More For The Road, en frekk liten rocker, faktisk en av få låter med fart og spenning. Tittelsporet var heller ikke å forakte, med sin sedvanlige dommedagsstemning og fete riff, som endte opp i et av Dios heftigste refrenger siden åttitallet. Også The Man Who Would Be King holdt vann. Etter hva jeg kan forstå var den et oppgjør med George Bush Jr.s opptreden i forlengelsen av 11. september. Selv om også denne var preget av tekstlige floskler, opplevdes den oppriktig og empatisk.

Ronnie hadde sikkert planer om å gjenoppta Dio på et senere tidspunkt, men det rakk han aldri. I 2006 ble han opptatt med gamle venner i Black Sabbath. Han la ut på turne sammen med Tony Iommi, Geezer Butler og Vinnie Appice. De turnerte under navnet Heaven & Hell, oppkalt etter Black Sabbath albumet de hadde laget sammen tidlig på åttitallet. I 2007 spilte samme gjeng inn tre nye sanger til et samlealbum med Black Sabbaths innspillinger fra periodene med Ronnie som vokalist, og i 2009 slapp de et helt album med nytt materiale, etter å ha gjennomført en større turne i 2008. Heaven & Hells’ The Devil You Know ble Ronnie James Dios svanesang. Han døde av kreft 16. mai 2010.

Selv om langt fra alt Ronnie James Dio var involvert i var like minneverdig, var han med på flere store album og står igjen som en av de sentrale sangerne i sjangeren.

Rating: 5/10