Brian Eno – Apollo: Atmospheres And Soundtracks (EG LP, 1983)

1) Understars; 2) The Secret Place; 3) Matta; 4) Signals; 5) An Ending (Ascent); 6) Understars II; 7) Drift; 8) Silver Morning; 9) Deep Blue Day; 10) Weightless; 11) Always Returning; 12) Stars

I katalogen til Brian Eno telles Apollo: Atmospheres And Soundtracks som mannens niende soloalbum. Det var litt urettferdig i forhold til Roger Eno og Daniel Llanois, som begge spilte viktige roller. Apollo fremstod mer som et Eno/Eno/Llanois album. Brians lillebror Roger debuterte som plateartist her, noe som var starten på en lang karriere som komponist og musiker. Voices, hans første soloalbum, fulgte i 1985 og det ble etter hvert mange utgivelser også på Roger.

Daniel Llanois ble Brian Enos produsentkompanjong på diverse U2 album, men var også artist og produsent med egne oppdrag. Hans tanker om lyd og produksjon ble sentrale på åtti- og nitttallet, gjennom blant annet oppdrag for Bob Dylan og Emmmylou Harris, og ikke minst noen kresne soloplater. Llanois var også med et spor på Enos foregående soloalbum, On Land, og samarbeidet utviklet seg videre på Apollo.

Apollo var lydsporet til en dokumentarfilm om NASA, laget av regissør Al Reinert. Filmen ble ingen stor suksess da den kom, men ble bearbeidet og utgitt på nytt i 1989, da med tittelen All Mankind. At den opprinnelige filmen ikke gjorde stor suksess, kan på ingen måte klandres soundtracket.

Eno og hans kumpaner benyttet forskjellige strategier for å tonsette filmen. Deler av materiale hentet inspirasjon fra det melodiløse, abstrakte uttrykket Eno dyrket frem på On Land, andre deler var dypt melodiøs ambient og noe var en merkelig blanding av ambient, space electronics og country!  De abstrakte stykkene lå først på platen, deretter ble materalet gradvis mer melodiøst og endte avslutningsvis opp i fengende, nesten-cheesy ambient country, med LLanois gitar og steelgitar som sentrale instrument. Dramaturgien ga Apollo en dynamikk som bidro stort til lytteropplevelsen, og ga platen et liv som selvstendig album og ikke «kun» som lydsporet til filmen. De enkelte låtenes korte spilletid gjorde Apollo lett å ta inn, noe som hindret enhver form for kjedsommelighet, musikkens delvise lukkethet til tross. Repetisjon av temaet fra åpningssporet både midt på albumet og mot slutten var med på å gi Apollo en konseptuell helhet. Slik ble Understars – Understars II – Stars nøkkelen som låste opp platen, med sine skrudde klanger av uklar sorg og smerte i åpent rom.

De abstrakte stykkene skapte spenninger ala On Land, men var mindre jordbundne enn forgjengerens materiale. Under Stars, The Secret Place, Matta og Signals var alle mildt urovekkende konstruksjoner som smakte av kald luft og enorme, nakne verdensrom. Det var både vakkert og dystert på samme tid, med en mild følelse av fare i bunn.

An Ending (Ascent) var et av Enos mest sakrale øyeblikk noensinne, og var nærmest et apropos til den mest romantiske kirkemusikken, dyppet et Morriconebad av sentimental filmmusikk. Et helt album i denne stilen hadde blitt ulidelig kjedelig og søtt, men stykket passet utmerket inn som en del av helheten på Apollo, og ikke minst som en forberedelse på countryvibrasjonene som dominerte utover side to.

Countryelementene var spesielt fremtredende på Silver Morning, Deep Blue Day og Weightless. Her traff Brian Eno og Daniel Llanois spikeren på hodet. De koblet sammen tradisjonelle gitarstrukturer og låtformat med ambient. Resultatet var tiltrekkende melodiøst og nyskapende. Her fantes koden som låste opp U2s musikk, på plater som The Unforgettable Fire og The Joshua Tree. Begge som kjent produsert av Eno og Llanois.

Spriket i stil og form kunne bidratt til en schizofren lytteropplevelse, men platens dramaturgi og Enos evner som konseptualist sørget for at det ble en formidabel helhet, med musikk som tok i bruk forskjellige virkemidler for å ta lytteren med ut i tid og rom.

Rating: 9/10