Drive-By Truckers – Brighter Than Creation’s Dark (New West cd, 2008)

1) Two Daughters and a Beautiful Wife; 2) 3 Dimes Down; 3) The Righteous Path; 4) I’m Sorry Huston; 5) Perfect Timing; 6) Daddy Needs a Drink; 7) Self Destructive Zones; 8) Bob; 9) Home Field Advantage; 10) The Opening Act; 11) Lisa’s Birthday; 12) That Man I Shot; 13) The Purgatory Line; 14) The Home Front; 15) Checkout Time in Vegas; 16) You and Your Crystal Meth; 17) Goode’s Field Road; 18) A Ghost to Most; 19) The Monument Valley

Etter at Jason Isbell forlot Drive-By Truckers i april 2007, hentet de inn John Neff (gitar og pedal steel). Han hadde spilt med gruppen til og fra, og var en del av deres nærmeste krets. De fikk også med seg legenden Spooner Oldham (keyboards). Den nye besetningen gjennomførte en turne med et akustisk og neddempet sett. «The Dirt Underneath Tour» påvirket så lydbildet og materiale på deres nye studioalbum, som kom i januar 2008.

Brighter Than Creation’s Dark inneholdt hele 19 sanger, med en samlet spilletid på 75 minutter. Og det uten at albumet opplevdes for langt. Nok en gang maktet de å forløse sterke tekster i gode komposisjoner og arrangement. Platen var mer dominert av country og folk, og akustiske arrangementer enn tidligere. De hadde vært innom det akustiske tidligere og countrymusikken hadde alltid vært en del av gruppens musikalske DNA, men hadde aldri blitt så tydelig som her.

Med Jason Isbell ute var det Patterson Hood og Mike Cooley som styrte skuta. Cooley hadde med syv sanger og Hood ni. I tillegg bidro bassist Shoona Tucker med tre, som hun sang selv. Det ga en interessant effekt, der kvinneperspektivet brøt seg inn i de mannsdominerte universene til Hood og Cooley. Det vil ikke være rettferdig å påstå at de to var mannssjåvinistiske, men det var et faktum at det var den forsmådde, fortapte mannen som oftest hadde hovedrollen i tekstene deres. Det alle de tre komponistene hadde til felles, var en usvikelig forståelse og sympati for vanlige folk, outsidere og andre som livet hadde herjet med, enten det var selvforskyldt eller ikke. Hoods insisterende,  intense stil, riktignok mer variert enn tidligere, Cooleys tradisjonsbundne country-varianter og Tuckers Stevie Nicks–aspirasjoner kledde opp de nitten sangene på herlig vis.

Musikken var neddempet og sangene mer rett på fengende enn tidligere. Drive-By Truckers musikk ga fortsatt størst utbytte om man lyttet godt etter på tekstene underveis. Da åpenbarte det seg som vanlig en rekke historier, både morsomme, tragiske og noen midt imellom. Åpningssporet Two Daughters and a Beautiful Wife var en klagesang over House Of Freaks gitarist Bryan Harvey og hans familie, som ble meningsløst og brutalt drept i sitt eget hjem, 1. nyttårs dag 2006. Her var Hood på sitt vareste og samtidig mest intense. I samme leie lå Daddy Needs A Drink, en countryballade om mannen som trengte en drink for å få det hele til å henge sammen med fornuften intakt og demonene på avstand. Her kunne noen og enhver kjenne seg igjen. Shoona Tucker koret vakkert og hennes harmonier løftet både denne og flere andre av sangene. The Rightous Path var et av platens mest rockete øyeblikk, med en friskhet i anslaget som sikkert skyldes at den ble spilt inn på første forsøk. Den skumle, atypiske You and Your Crystal Meth var et annet høydepunkt fra Hood, med en dyster tekst som danset frem over et piano og ekko-belagt vokal.

Cooley var kanskje mer forutsigbar i sine komposisjoner, men for en artist! Han hadde en perfekt stemme for dette materialet, med en naturlig twang, som ikke ble hverken corny eller utrert, kun en troverdig, sterk stemme fra sørstatene. Sjekk den kule Self Destruction Blues, der Hood senere skrev at han var tilstede tilbake i 1991, da teksten ble «levd ut i levende farger». Cooleys sans for humor og skrå blikk på samfunnets originaler gjorde Bob til en liten klassiker. Historien om mannen som bodde sammen med moren sin, som var den eneste som fikk lov til å kalle ham Robert, var fornøyelig. Perfect Timing var en av hans mest uimotståelige sanger, en countrystomper som slentret i vei med et smil om munnen. Den hadde en uanstrengt eleganse, slik det ofte var med Cooleys sanger.

Shoona Tucker stod som nevnt til de herrene. Det var nok ingen enkel jobb å bryte inn i denne mannlige tosomheten, der opplevelsen av at de to først og fremst sang til og opp mot hverandre tidvis var sterkt. Det problemet løste hun med eleganse. Den myke, røft arrangerte pop-countryen i I’m Sorry Houston tok sørgmodig og behagelig feste, med albumets mest hektende refreng. Home Field Advantage var mer «alminnelig», men stod seg likevel godt i helheten. Hennes sterkeste bidrag var uansett balladen om skjærsildens prøvelser. The Purgatory Line var smellvakker og myk, myk som stål.

Rating: 9/10